Var det ikke en drøm alikavell?...
Hva farao skjer her...
-
Jeg kjente redselen knut seg hardt i magen. Pulsen økte, det same gjorde pusten.
Jeg holdt på å få panikk!
...
Blodsuggende daue blekkfiser....
"Tomat?"
...
Folk forandre seg til et 4 beinte med pels og klør..
...
"Hey! Tomat??"
...
Folk som dreper såkalte skygge vesner...
...
Magisk nøkkel, mystisk gutt, redd et tre med en befolkning fortapte sjeler i...
...
"Tomat!!!" jake riste meg i skuldrene med et bekymrende blikk.
Rommet snurret, beinene mine er som gele.
Jeg ble ført bort til senga og såtte ned på kanten av den, Jake satt på knær foran meg.
"Slapp av. Du er trygg når jeg er rundt. Ser du hvorfor moren din bestilt meg for å pass på deg? Var ikke så jævla glad i å vit jeg skal være barnevakt for en 16 åring. Men, dette e ikke så himmla ille" prøvd han seg rolig å si.
Jeg smilte lett over hvor teit han var med å prøve roe meg ned.
Ali, bare pust. Pust. Jake er her. Men er jeg egentlig trygg?
"Takk." Hvisket jeg fram med et smil. Han himla lett med øyene.
"Hør, jeg er her for å hjelp deg til å redd oss. Kanke la deg dø her av en hjerteinfarkt" sa han kaldt.
Hva farao skjer med humørstigningene? Skulle tro en liten tenårings jente bodde i han..
Han stirret stygt på meg.
"Unnskyld. Himla jeg med øyene høyt?" Slo jeg til. Yup. I'm back! Nå er det jeg som kan kall han tomat for å si det sånn...
han sukket og gikk til en av skuffene mine. Han fant fram en bag og kastet den til meg.
"Pakk tingene dine. Vi drar"
What?
"Hæ?? Dra hvor?" Han ga meg et er-du-dum-eller-er-du-dum blikk.
"Du må være under tilsynn. Alle de såkalte onde skapninger æ snakket om, er der ute og er etter det du har rundt halsen" han pekt på nøkkel smykket.
"Plus vi drar til basen vår. Det er er av de mest tryggeste stedet du kan være nå. Plus, ingen mennesker har tilgang til det stedet" la han til. Jeg ristet på hodet.
"Jeg drar ikke før mamma kommer hjem. Jeg vil hør henne sin historie først for å hør om denne shiten er sant" jeg krysset armene bestemt og ga et seriøst blikk på Jake
"Forbanna stabukk" mumlet han irriter. Trokke det var menningen at jeg skulle hør det, men Jeg smilte stolt til svar.
Tar det som et kompliment.
أنت تقرأ
Lost
أدب المراهقين"Livet mitt var normalt og perfekt i 15 år. Men under 24 timer ble hele livet mitt snudd på hode! 24 timer! Og alt er din skyld" skrek jeg i ansiktet på han. Kjeven strammet seg, det samme gjorde musklene. Øyene viste sorg og redsel for første gang...
