Lost

Kapitell 7: The Gang

Oof. Unnskyld for et sent kapitel. Men jeg hadde helt glemt boka her 😂 og dessvere så har æ hatt en forbanna skrivesperre og har ikke hatt noe insperasjon eller ideer til boka. :) men nå er skrivesperra nede.. so im back!.. i think
——————
Alison's synsvinkel  
—————

Ugh.... det føles som om noen har slått meg i hodet med en stor murblokk også kastet trump oppå meg..
Rettere sagt, hodet verket som faen.   

Jeg åpnet øyene forsiktig men lukket dem fort av lyset som brent i øyene. Igjen.

Hvor er jeg?...

Etter en hard kamp med lyset vs øyene, satt jeg meg opp i senga sakte. Ikke det smarteste æ har gjort i dag for å si det sånn. Jeg ble jvla svimmel.
Det var noe som ikke stemte helt her.. men hva?

Vent.. dette er ikke min seng?! Eller mine klær??

Jeg kastet blikket fort rundt i rommet i håp om å finne ut hvem dette rommet tilhører eller hvordan jeg havnet her, Men det er helt blankt. Jeg husker ikke noe som helst!

Jeg kastet de nakne beinene mine ut av senga og ned på gulvet. Gulvet var av polert stein og iskaldt.

Jeg reiste meg opp men datt ned på gulvet da den store hodepinen slo inn og det svartnet litt for øyene. Hater når det skjer!
Noen ganger opplevd at du reiser deg også bare blir sykt rar svimmel?? Det skjedd.

Tydeligvis måtte det lille fallet mitt ha skapt litt lyd. Jeg spratt opp av gulvet og hoppet tilbake under senga da jeg hørte skritt komme mot døren.

Jeg lukket øyene og latet som jeg ennå var bevisstløst da døren åpnet seg.
Jeg viste ikke hvem denne personen her var, men skrittene kom sakte mot sengen jeg lå i.
Pulsen økte.

Sengen sank sakte ned som et tegn at personen satt seg ned i sengen.
Jeg skvatt forsiktig av at personen plassert hånden forsiktig på pannen min.
Siden klærne minne hadde blitt skiftet, antar jeg OG håper at det var ei jente.

Nysgjerrigheten drept meg nesten. Hvem var h*n og hvor var jeg??

«Har noen fortalt at du er en fryktelig skuespiller? Jeg vet du er våken, Tomat» sukket en kjent stemme. Jake.

Shit. I'm busted. Vent... JEG ER IKKE EN DÅRLIG SKUESPILLER! How dare he??  Sorgen flytter ut! Jeg har blitt forrådet!-....ok, jeg ser hva han mente. MEN FORTSATT  SLEMT!

Automatisk, satt jeg meg fort opp og pelma puta i trynet på han for å så løpe ut. Dette var kidnapping for søren!!

Jeg smilte stolt for megselv av den lave banningen fra Jake da jeg løp ut døren. Hodet verket og beinene mine var delvis numme og kald, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Jeg ville bare komme meg hjem.

Jeg sprang ned en gang men vetta faen hvor denne gangen er eller hvor æ løper! Får håpe på det beste!

Et skudd av glede skjøt i meg da jeg såg utgangs døren noen hundre meter foran meg. Jeg tror jeg aldri har løpt så raskt før og løpt med vilje!
Rett før jeg skulle springe ut døren, endte jeg med å kræsje i noen sterke hender som også hindret meg ifra å løpe videre. Hvor kom de ifra?? Jeg kikket opp og ble møtt på av en dust.