Did You Even Love Me?

Krampe i smilebåndet

Jeg våkner opp igjen og setter meg opp. Kjenner etter, ingen smerte. Utrolig nok. Med tanke om at jeg reiv ned hele oxeren burde det vel gjøre litt vondt? Jaja. «Gikk det bra?» spør Linn. Jeg nikker og tar Silviana igjen. Stiger på igjen og rir henne litt rundt. «Får jeg ri på en gang til?» spør jeg. «Hvis du vil det så,» smiler Linn. Jeg puster dypt inn og samler konsentrasjonen. Starter om på nytt igjen. Går mot rekken. Silviana er klar. Beina hennes er som trommestikker igjen. Jeg puster dypt inn, før jeg begynner å telle igjen. Gir sjenkel rett før hinderet, og vi flyr pent over. Klapper henne mykt på halsen før vi forsetter videre. Silviana vrangstiller seg og springer sidelengs på volten, så jeg styrer henne inn igjen på en ny volte, der jeg stiller og bøyer skikkelig. Flink jente.

Ferden går videre mot kombinasjonen. Jeg setter meg godt ned i salen. Forsøker å roe ned tempoet. Tre, to, hopp. Hun spenner pent fra. Lander like fint på andre siden, og forsetter. Jeg holder igjen for å få ned tempoet, før jeg slipper til igjen på de to siste stegene før oxeren. «Husk å telle!» roper Linn. Silviana holder på å ta sats, men jeg holder henne igjen og får et steg inn før avsats. Hun sparker fra. Jeg hever kroppen min i sprangsits.

Dette var en magisk følelse.

Følelsen av å fly. Av å sveve, i luften. I ett med hesten.

Vi lander halvannen meter etter hinderet, og jeg slipper begge tøylene for å klappe henne godt over hele halsen. «Så dyyyyktig!» roser jeg. «Kjempeflott Alaska, du har mye potensiale,» smiler Linn. Jeg takker for meg og forsetter å rose Silviana, med et stort smil om munnen. «Tror vi bare traver ned på utebanen nå, hun har vært så flink,» sier jeg. Linn nikker og vi setter kursen ut.

Hva med skikkelsen ved inngangen?

Jeg kikker litt rundt meg. Ingen andre enn oss på gruppen til syne. Hvem var det, egentlig? Jeg rister fra meg tankene og rir bort til utebanen, der jeg traver ned i forskjellige mønster. Vi avslutter med en god tur rundt parken på løse tøyler. Jeg fisker opp mobilen, og tar en snap. Flink Z, selv om jeg faceplanta i hinderet ene runden! Med en latter-emoji på slutten, selvsagt. Meg og mine latter-emojier. Vi kunne giftet oss. Snappen blir sendt til Zebbe og de andre jeg kjenner som driver med hest. Jeg legger også merke til at Zebbe ikke svarer på noen av snappene mine eller generelt sett har sendt meg noen snaps. Han er sikkert bare opptatt. Jeg slår bort tanken, stiger av Silviana og fører henne inn i stallen.

*

«Så det er her du hører til da?» hører jeg bak meg. Hva gjør du her? Jeg snur meg rundt og ser på personen som står der. Studerer personen fra topp til tå. «Og hvordan fant du ut av det?» spør jeg mistenksomt. Jævla stalker. «Kjørte en svipptur for å levere noe,» mumler personen. Yeah right. «Akkurat ja,» svarer jeg og fører den fuktige kluten over pelsen til Silviana. Hun humrer lavt. Smilebåndet mitt får litt krampe. Kødda, det var en dårlig unnskyldning for å smile litt.

«Du Alaska? Er det greit for deg at jeg tar Enzo i dag?» spør Spencer, som er hovedansvarlig for hestene her. «Så klart, da er jeg ferdig her for i dag,» smiler jeg. Silviana får på seg grimen, etterfulgt av at jeg leier henne ut igjen i luftegården.

Vent. Hvor ble det av personen? Oops.

Forresten, jeg har jo ikke sagt hvem det er. Interessant. Hvem er det da?

----

Ja, hvem er det da folkens?????????????

Sorry for at det har vært evig lenge siden forje kapittel, men fyfaen skrivebom er jævlig. 

Griner

Skal prøve å få til kapittelrush idag da, men kan ikke love noe siden pcen min er fucka og kun funker med laderen tilkoblet, pluss at laderen min er fucka også sSÅÅÅÅ :(((((8

Griner litt mer

Jaja

VOTE & COMMENT