Historien

Krig

En oksekjerre trakk tungt tømmer oppover den bratte bakken, mens Alicia fulgte den med vaktsomme øyne. Tømmer... hun ble kald ved tanken på beskjeden fra Edinburgh for fem år siden. Hennes eneste sønn ville vært en ung mann nå. Hun hadde fått et eneste barn som levde opp etter å ha vært gift med djevelen selv i ti år med hån for ikke å være fruktbar eller en ekte kvinne. Hun rynket pannen da blikket hennes festet seg på to skikkelser som kastet skygge der de gikk på åskammen. Den store skikkelsen hadde fått en rankere holdning nesten som om han hadde funnet sin plass. Og det hadde han jo også gjort. Hun bet seg i leppen for hun ble minnet om sorgen hver gang hun så Ciernan. Det samme hadde hennes mann sett som hun så akkurat nå, likheten med sin egen nevø. Selv om slektstrekkene var tydelige var ikke forskjellene til å ta feil av. Alicias svik var tydelig – han var gjort til hanrei av sin egen nevø. Hvorfor han hadde tatt barnet som sitt eget, var bare fordi han ikke ville risikere at hele verden så hans utilstrekkelighet. Han kunne ikke føre slekten videre. Hvordan han vridde og vendte på det ville en av Aidens blod sitte på Lairde setet etter hans bortgang.

Alicia fulgte fuglenes flukt på himmelen og følte en uro som om noe var igjere. Det virket som om det var et skifte, ikke bare var to mektige slekter gjenforent etter århundrer i tjeneste. Hun hadde også fått et brev fra en meget sorgtung munk som hadde mistet sin kjære i barsel. En liten pike var på vei mot Gillock fra det sørlige England. Det virket som om skjebnen brakte slektningene sammen.

Tomas tideligere Thorvald Langhelle McLahlan kjente nok det samme som Alicia. Ellers ville han nok neppe sendt sitt eneste barn den lange veien nordover til Alba som av noen ble oppfattet som barbarenes land. Det var noe som trakk nordover og den eldre munken kjente en dragning av krefter som neppe hadde blitt godtatt blant hans kollegaer. Denne munken gjorde seg klar til selv å reise for i morgen ville han følge etter sitt eneste barn. Han hadde fått et år av biskopen til å oppfylle sitt kall på Katanes. Han ristet ettertenksomt på hodet av hvor lett det hadde vært å få innvilget dette året. Han hadde nok sett at biskopen hadde skuttet seg med tanke på hvor primitive de var der oppe. Uten å tenke på at Tomas selv hadde sin opprinnelse på Katanes, og enda verre kunne følge sin slekt langt inn på østlandet i Norge.

Egentlig var han ikke en gammel mann, men det var få på denne tiden som ble så gammel som Tomas. Seksti var en anselig alder å oppnå på 1500-tallet, og Thorvald selv ville neppe ha nådd denne alderen uten å vite ett og annet som andre ville ha sett på som trolldom. Han hadde selv sett at det nok ikke bare var denne kunnskapen som hadde reddet han igjennom sykdom som hadde dratt vekk mange av hans nære venner. For Torvald var en meget høyteist mann med en kroppsholding som ikke tilsvarte hans alder, kanskje snarere en meget sunn førtiåring.

De lysende grønne øynene var klare som vårens nyutsprugede blad. Til forskjell fra sin datter som helt klart hadde fått et annet særtrekk fra en annen slekt med sine mørke farger. Det var også i seg selv et tegn på at noe var igjere. De som tok i mot hans datter ville aldri ha koblet ham med den mørke kvinnen og barnet hun satte tilverden. Det var bare Torvald selv som så en ny ætling av den mørke siden bli født inn i denne verden. Som Thorvald vill også Alicia kjenne igjen barnet av deres slekt.

Det ble stille i hallen da Torvald hadde kommet inn, og Kristiane var glad for Grims støttende arm da hun møtte blikket til mannen som tydelig hadde reist langt. De kunne ha vært far og datter så like var øyenfargen til de to.

Det var Alicia som først brøt tausheten med noen meget blanke øyne.

- Velkommen Thorvald Langhelle McLahlan, blikkene dem imellom overrasket de andre i rommet.

Kristiane tok seg sammen og neide for den nyankommende, og Alicia introduserte henne som Kristiane Langhelle McLahlin av Gilloch.

Thorvald nikket til Grim.