Historien

Straffedømt

Det var ingen ting som røpet hvilket drama som skulle utspille seg her i ly av den mørke skogen denne natten. Snøen lå som et mykt teppe i mellom de mørke granene, og ikke langt unna hørte man elven som så vidt laget noen klukke lyder der den rant under isen. Den fungerte som en grense mot utmarka, og historier om vetter og troll florerte og ble ofte fortalt rundt grua om kvelden. Det var ikke få som kjente nakke hårene reise seg, når gamlefar smattet på pipa og fikk det alt vitende blikket.

1542 starter like stille og umerkelig som det foregående året rant ut, mens den pressede norske bondestanden tappert kjempet videre under Christians skatteåk og var med på å drive religions krigen på kontinentet videre. Men Grua det lille bygdesamfunnet lå langt unna kontinentet, det lå egentlig langt unna det meste. Det var derfor ikke rart at man snakket om de mer nære ting som fjordårets avling, slitet i gruvene, den rike William Riber på slottet som heller var et beskjedent gods, ja også rømlingen denne mystiske mannen som hadde fått skylden for det meste som gikk galt i dette lille samfunnet. Denne fremmede hadde fått halve øvrigheta til å dra til skogs med et kobbel av bikkjer, men det var nesten som om skogen hadde slukt hele mannen.

Det fantes mange historier om straffedømte som hadde strøket til skogs for aldri å bli sett igjen, og det var nok det beste for de som hadde blitt funnet igjen hadde så maltrakterte kropper at ikke engang en mor ville kunne identifisere det.

Bygdesnakket som så oftest hadde en skadefro og nedlatende tone hadde fortiden endret karakter, for hadde ikke selveste dattera på Slottet strøket til skogs i høst, og ingen hadde sett henne siden? Ja, det skjer de beste familier... Det var i større grad med lutende skuldre og en dyp rynke i panna at mannfolka utvekslet siste nytt på vei fra kirken denne søndagen. Konene virket som en flokk forskremte høner, og det ble hvisket og tisket med overtone av redsel.

På tross av den heller ulykkelige hendelsen denne høsten så Herr Riber meget fornøyd ut der han satt i sleden denne vinter ettermiddagen. De mørke nesten sorte øynene streifet over kirkegjengerne i på vei hjem til fots. Det var få som turde å løfte blikket å se opp på den eksklusive doningen som gled mykt bortover snøen mot Slottet. Det var egentelig ikke et slott, men det store godset var bygd av stein noe som var uvanelig. Han smilte tilfreds innvendig og kjente seg meget fornøyd der han gled forbi de bøyde hodene og lutende skuldre ved veien.

Men det hadde vært en som hadde satt blikket i selveste Herr Riber som for øvrig het William til fornavn. Det var riktig nok i et kort glimt da en av de mest beryktede fangene som noen gang hadde vært her i bygda ble ført fra skolestua til fengslet. Skolestua hadde blitt brukt som rettslokale og dommeren hadde blitt hentet fra en større bygd en halvdags reise unna. Riktig nok pleide forbrytere få en heller rask rettegang av fogden i bygda, men det var mange som ville ha med seg begivenheten. Samtidig var det også en fjær i hatten til fogden å få has på en såpass farlig forbryter. Men problemet hadde vært at ingen som hadde våget å frakte den tiltalte. Det var fremdeles mye overtro som lå dypt forankret i menneskenes syn på verden. Hekseprosessene var heller ikke en ukjent sak i Danmarks provins mot nord, selv om det riktig nok ikke var av de dimensjoner som foregikk sørover i Europa. Og dette vesenet som hadde satt øynene i William, måtte være av den mørke fyrstens egen skare. De var en gjeng hardbarka mannfolk som til slutt hadde påtatt seg oppgaven med å håndtere fangen. Men de var også uerfarne, noe som gjorde det enklere å sette sine fangevoktere ut av spill, og gli stille bort i natten.

De fleste hadde korset seg ved synet av dette vesenet som tydeligvis hadde bestemt seg for å trenge seg inn i denne verden. Johannes, presten i bygda hadde fått flere henvendelser den siste tiden av folk som ønsket å skrifte og betale avlat. Skjønt det var en katolsk handling og som ikke kunne gjennomføres i den nylige protestantiske kirke. Bøndene og folk flest ønsket å holde på de gamle skikkene, som å holde lørdagen hellig for å ære og tjene Maria. Presten i bygda forstod ønsket om å få forlatelse for sine synder. Han hadde selv tatt seg tid til å besøke fangen, skjønt ikke av et påtrengende ønske om å frelse dette mennesket, og komme inn i himmelen, men av ren og skjær nyskjerrighet. Kan hende var ikke nysgjerrighet det en prest skulle hengi seg til, men han var i allefall ærlig. Han hadde holdt stad mot de ivrigste tilhengerne av den gamle troen, og oversett at noen nektet å betale tiende eller holde kirkebygget ved like. Men nå strømmet som sakt pengene inn. Og han forsto dem. Selv den gode Johannes hadde måttet støtte seg til nærmeste vegg og ta et godt tak i rosenkransen, og be om syndenes forlatelse ved syne av mannen. Men nå var altså udyret på frifot.