Historien

Utro

Ganske raskt fikk situasjonen i landet også følger for den litt skjermede Gillock. Kristiane våknet av at guvernanten til barna forsiktig rusket i henne. Dempet forklarte hun at Kristiane var ventet i hallen. Mange menn var lagt på provisoriske leier av halm. En kald hånd grep om hjertet hennes, og blikket søkte ansiktene til de skadde. Redselen hennes ble bekreftet av at Gerald tok henne forsiktig tilside, og geleidet henne til Lady Alicias arbeidsværelse. Mannen som lå på det massive eikebordet som normalt understreket eierens makt minnet nå mest alt på en likferd. De lange hvite vokslysene forsterket inntrykket med en stillhet som bakteppe. Det var så vidt man hun kunne ane en bevegelse i brystkassen når han trakk pusten. En svak eim av sot, aske og brent kjøtt lå over rommet, men hun fornemmet også den skremmende stanken av betennelse.

Året var 1544 og kampene raste i store deler av skottland, og bar preg av regelrett folkemord.

Den litt ru stemmen til Gerald dro henne ut av lammelsen.
- Vi havnet mellom to engelske militser. Det har vært mange trefninger og regelrette nedslaktninger. Gerald tok en pause, men de har aldri vært så langt nord. Hun lot blikket gli over den smidige skikkelsen. Blikket stoppet ved hendene som skalv ukontrollert. Ryktene skulle ha det til at han var selveste Angus Archibald's sønn, og en viktig brikke i motstanden mot England. Men det var ikke det som fikk Kristiane til å handle. Men synet av en leder i sjokk, og som ikke helt visste hvilken ende han skulle starte fikk hennes styrke til å vise seg. Han fikk finne seg i å sette seg på sidelinjen med en streng beskjed om å sove ut fordi mennene hans ville trenge en uthvilt leder.

Kristiane var tilbake til den mørke skogen rundt Grua. Hun handlet ut fra de behovene hun så, men hun kjente at følelsene liksom ble satt på vent. Det var skremmende fordi hun visste at hun burde ha reagert annerledes. Hun bet seg i leppen mens hun forsiktig begynte den smertefulle prosessen med å skille stoff fra den brente huden. Tårene rant mens hun arbeidet seg nedover kroppen foran seg. Hun måtte holde fokus bare litt til, men kjente at to timer søvn var altfor lite. Det var lett å gjøre feil dulte borti ting eller påføre mer skade. Hun hadde fått kaldt vann som hadde vært kokt i forkant slik Grim hadde lært henne. Hun hadde ikke brukt dyrefett slik det var for vane ved brannsår. En mugge hjemmebrent stod på et bord ved den massive eikepulten. Det var snart slutt på spriten, og wiskyen hvorfor Grim hadde fått en hel kanne var rett og slett fordi han var Lairden med sete i denne borgen. Hun svelget og skar i brent kjøtt hele tiden med ørene på stilk etter hans åndedrag. Kristiane håpet ved Gud at han ikke våknet for smertene og skadene ville antagelig ta livet av ham. Kroppen gikk inn i sjokk og hjertet stoppet noe hun hadde sett flere ganger. Mulighetene var bedre hvis de kunne ligge bevisstløs lengst mulig slik at kroppen hadde tid til å komme seg. Hun lot ham ligge uten for mye over seg for feberen raste selv om vannet hun hadde fått var veldig kaldt. For sikkerhetsskyld tok hun sitt eget skjede av seg og la det på brystet hans.

Tynne stråler av lys stakk inn mellom de tunge gardinene, og røpet konturene av mannen som lå i sengen. Kristiane studerte skikkelsen i det beskjedne stearinlyset. Hun var nøye på og ikke sette det for nær øynene som holdt på å leges. Av og til kunne hun undres på hvordan han vill takle sitt nye utseende. Kan hende ville det å være blind være til det beste. Med en indre kraftanstrengelse skjøv den skremmende tanken vekk. Et stønn fikk henne til å rette seg opp i stolen som hadde vært hennes faste plass hver morgen i de to siste ukene. Grim strammet grepet om hånden hennes.

- Hei, kjære. Hun håpet at stemmen hennes ikke hørtes altfor anstrengt ut.

Sakte åpnet han øynene, og prøvde først litt svømmende å fokusere blikket på henne. Da han endelig klarte det så var det ingen gjenkjennelse. Blikket var like tomt som om de hadde møttes for første gang. De nesten sorte øynene var harde som granitt, men han slapp allikevel ikke grepet om hånden hennes.
- Endelig har du våknet ordentelig. Jeg har vært så redd for at du aldri ville bli helt bevisst igjen. Det er mange som blir glade for å høre at du er hos oss igjen.
Det kalde blikket vek for god gammeldags nysgjerrighet.
- Du har reddet mange menn vet du, Kristiane smilte, og så ned på den sterke neven som fremdeles holdt rundt hennes. De sier du sørget for å holde en korridor åpen med ditt eget liv som innsats. Jeg er veldig stolt av deg, men jeg ønsker at du ikke gjør det igjen. Hun kremtet og det så ut til at hun oppfattet hintet og slapp hånden hennes.