Me and You [på vent]

kapittel 1

Eg og veninna mi sitter i gym salen vi hadde bestemt oss for å se ein fotball kamp. Klassens lag skulle spille og selv om ingen kunne brydd seg mindre så gikk vi for å kunne si at vi hadde vert på en kamp, og det var heller ikke noe på tv da. Så da satt vi der og så på fotball da og hørte på alle skrike om eit eller annet eg forsto ikke noe av det. Eg Såg berre bort på veninna mitt sitt brune halvlange hår som hun hadde krøllet. Eg hadde naturlige krøller så det slapp eg. Eg hadde og lyse brundt hår. Eg hadde litt naturlig sminke på meg. Hvorfor gikk vi her? Vi kunne jo funnet en film vi er så dumme dette er jo kjedeligt.

Når kampen endelig er over skulle Sofie besteveninna mi snakke med noen så eg gjekk for å gå på do imenst. Da eg går rundt hjørnet mot garderobene der doen er gikk eg i ein annen person. Det var Oliver. Oliver var den personen alle jentene var forelsket i og var sikkelig populær. Eller for å rette litt på det alle untatt om meg, eg synst berre han var teit trudde han kunne få alle jentene han ville uten og tenke noe på det ein gang eller og prøve. "pass nå på hvor du går idiot" Sier eg surt og ser opp på han. Han er litt høyere enn meg og har mørkebrundt hår og brune øyner og noen svaker frekner over nesa. Han har på seg fotball drakten sin og på utrykket hans i ansikte så er han ikke vandt med at ei jente snakker sånn til han. Alle er vell sikkert sukkersøte og prøver og få han til å like dei. Eg likte ikke sånne folk. "du kan jo passe på du og å det skader ikke å være høffelig." sier han og ser på meg med det blikket som får alle jentene til å falle for han, men det hjelper ikke. Eg er ikke som alle andre eg faller ikke for det.

"jo når du går på meg så er det du som skal være høffelig og flytt deg" sier eg og skubber litt i han og blikket hans er nesten litt morsomt for han kan jo ikke være vant med at folk ikke forguder han. "hva er ditt problem da? har du skadet deg eller noe sånt?" sier han og ser litt forvirret ut som om alle skulle elske han liksom. Eg sukker høyt og prøver og komme meg forbi, men han flytter seg med meg. "hvorfor liker du meg ikke? du kjenner meg ikke" sier han og ser meg inni øynene. Han hadde rett eg kjendte han ikke, men eg kunne ikke fordra personligheten hans.

"du har forferdelig personlighet som trur at alle skal like deg, men veit du hva du tar feil eg liker deg ikke eg vill berre på do" Sier eg surt og lager meg plass og går forbi han og går fort inn på badet og går på do og vasker hendene og så går eg ut igjen og finner Sofie. "der er du Ida du brukte lang tid eg leitet etter deg." sier hun og klemmer meg med eit smil. "dusten Oliver sto i veien" sier eg surt imenst eg klemmer henne tilbake og hun ser på meg med store øyner. "snakket du med Oliver nr 11? han er jo kjempe søt fikk du nummeret hans?" sier hun og hun som alle andre på denne skolen elsker han. Eg sukker og begynner og gå og hun følger etter meg. "nei eg liker han ikke det veit du, og skal vi til meg eller deg?" spurte eg og ser på henne og hun tenker seg om. "mamma skulle ha folk på besøk i kveld så vi kan ikke gå til meg men eg kan bli med til deg så kan vi gå innom butikken og kjøpe ein pizza og litt snop så kan vi ha jente kveld mamma bryr seg ikke om eg blir vekke." sier hun med eit stort smil og eg må smile tilbake hun er ein sikkelig gledes spreder.