Forever [Isac Elliot]

Sykehuset

Jeg tok opp mobilen, og ringte ambulansen. Dette var en kort prosess med tanke på at nummeret var det jeg nyligst hadde ringt. En dame svarte "hei hva kan jeg hjelpe deg med?" "Hei jeg trenger en amubalense til en skatepark i midten av Espoo" sa jeg, nå friker jeg ut her. Dette har jeg gjort 2 ganger for mye! "Hva har skjedd?" "En venn av meg skulle kjøre ned rampa, men falt. Jeg vet ikke hvor det gjør vondt for han klarer liksom ikke snakke helt. Jeg tror han har skadet beinet." Jeg klarer ikke dette lenger, for mange tanker surrer rundt i hodet mitt og det føles som jeg skal besvime. "Okey, jeg sender en ambulanse umiddelbart. De kommer nok snart." "Takk" svarte jeg og la på.

••••

Fredi og Linda (foreldrene til Isac) ble kontaktet av sykehuset for lenge siden, og satt inne i rommet med han. Jeg fikk ikke lov til og gå inn "familys only" my ass. Jeg er skikkelig bekymret må jeg innrømme, minnene om Isac som bare ligger der helt hjelpeløs på bakken er stuck i hodet mitt og har ikke tenkt seg noe sted. Jeg tror jeg har sittet her en stund nå. Men en ting er sikkert jeg skal IKKE drikke kakao... *Danu og Olivia kommer inn* bak dem ser jeg en ganske høy blond gutt. Lurer på hvem det er... "Hva skjer?" Spurte Danu. Assa, de tok bare med meg i ambulansen. For det var bare plass til en. Og jeg var den som ringte osv. I tillegg så er liksom Olivia og Danu liksom en pakke deal. Hvis du vil ha den ene må du ta med den andre... Lurer på om de er sammen eller noe. "Ikke noe nytt, men hva vet jeg DET ER JO BARE LOV MED FAMILIE I ROMMET!" Det siste sa jeg kanskje litt vel høyt, men bare for at sykepleierne skulle høre hvor irritert jeg var. "Okay, okay, ro deg ned litt." Sa Olivia rolig og kontrollert. "Sorry, jeg synes bare at det er veldig irriterende..." Mumlet jeg tilbake. "Hvem er den nye vennen deres?" Sporte jeg Danu og Olivia, og pekte mot den blonde gutten. "Ny og ny" sa Danu. "Du skjønner dette er Lasse, bestevennen til Danu. Han er også en av danserne til Isac" fortsatte Olivia. "Woah woah woah, er Danu danseren til Isac?!" Jeg er bare totalt forvirra, ingen fortalte meg det! "Ja, visste du ikke det?" Sa Lasse og Danu i kor. Jeg skjønner virkelig at de er bestevenner. Lasse virket også ganske kul. Vi ble avbrudt av Fredi. "Sanna, kan jeg snakke med deg?" Spurte Fredi og dro meg med bort fra de andre. Etter at jeg nikket. "Jeg ville bare si tusen takk for at du ringte ambulansen, jeg vet ikke hva som hadde skjedd hvis du ikke hadde vært der." Han virket veldig takknemlig. "Hva skulle jeg ellers gjøre?" Sa jeg til Fredi som var stille så jeg fortsatte. "Jeg har kanskje ikke kjent Isac lenge, men" men hva da? Har jeg følelser for Isac? Hva skulle jeg egentlig gjort hvis han ikke var her? Jeg fortsatte "men han betyr utrolig nok ganske mye for meg. Han er en god venn." Sa jeg og smilte, Fredi smilte tilbake.

Jeg tror du kan bli med inn nå" sa Fredi og smilte nok engang, jeg tror smilene ligger i slekta.

Fredi fulgte meg inn på rommet og tok med seg Linda ut. Jeg fikk sjokk da jeg så Isac, det så ut som han sov. Og han hadde heldigvis ikke like mange maskiner som mamma. Beinet hans var dekket i gips og heist opp i en vaier. Det så egentlig veldig latterlig ut. Jeg gikk bort og satte meg i en stol ved siden av han. "Hei Isac." Han sover, så han hører ikke det jeg sier. Det var ikke kjempe alvorlig, men det var fortsatt veldig skummelt. En tåre trillet ned kinnet mitt. Og jeg kysset han på kinnet. Han virket så fredfull, med tanke på smerten han antageligvis opplever i dette øyeblikk. "Hei Sanna" sa han med en lav og hes stemme "Går det bra? Gjør det vondt?" Spurte jeg med tårer i øynene. "Neida, jeg har det bra. Men jeg husker ikke så mye av det som skjedde. Det siste jeg så var at du gråt ved siden av meg ambulansen." Han smilte, oppi alt dette her så smilte han fortsatt. Vi bare satt der og stirret hverandre inn i øynene. Har jeg nevnt at han har fantastiske øyne? Jeg drømte meg helt bort. Som om jeg var i en annen verden, et annet univers! Dagdrømmingen min ble avbrudt av at noen kremtet bak oss.