Mellom To Skjebner

50. Stillhet

Ryker

Det er merkelig hvordan situasjoner som dette fremkaller fortiden. Men istedenfor at hele livet flimrer forbi øynene mine, gjenopplever jeg kun de siste dagene. Alt som ledet opp til dette øyeblikket, hvor hender og føtter er bundet fast til en påle, hvor Sid ligger sammensunket på bakken med blikket festet i mitt, hvor jeg er i ferd med å dø.

Hvor startet det?

Med ett er det som jeg sitter inne på det mørke kjøkkenet igjen. Kacia åpner munnen sin for å fortelle historien om seg selv. Den jeg trodde var sann.

"En gang levde det en prinsesse her, og hennes navn var Kacia. Hun levde hele livet sitt i en stor løgn, og ble ikke fortalt sannheten før sine siste dager. Seksten år skulle det gå før hun fikk vite hvem hun egentlig var, og hun fikk vite det gjennom å overhøre en samtale. Ingen fortalte henne sannheten.

Ingen.

Noe annet Kacia ikke visste, var at hun hadde to brødre som elsket henne. De elsket henne dypt, dypere enn hun elsket dem, innså hun. Men ettersom årene gikk og følelsene i henne blomstret, ble hennes også til noe mer.

En natt, hvor foreldrene hadde forlatt palasset, ble det en stor storm. Kacia, livredd for de høye lydene på utsiden av soverommet, gjemte seg helt nedi kjelleren for å søke tilflukt. Hun var bare fjorten, hun visste ikke at stormen var harmløs. Hun trodde hun måtte være der nede helt alene, men en av brødrene kom ned for å holde henne med selskap. Det var Col, broren hun egentlig ikke snakket så mye med. Han var til tider sjenert, rødmet ofte når hun var i nærheten og latet som om han elsket henne som en søster. Hun visste selvsagt ikke bedre da, bare var takknemlig for at han var villig til å tilbringe natten med henne nede i kjelleren. 

Hun visste ikke hvordan han visste hvor hun gjemte seg heller, og det forundret henne. Han klarte alltid å finne henne, som om han kjente henne inn og ut. Hun ble nysgjerrig på å vite mer om broren sin, og ettersom månedene gikk og de lærte hverandre å kjenne enda bedre, begynte en svak, liten flamme å vokse i hjertet hennes.

Det skulle gå ett år før den andre broren hennes sa hva de begge følte for henne, og det knuste hjertet hennes. Det var en håpløs kjærlighet hun følte til Col, og hun ville ikke at han skulle gå gjennom den samme torturen. Dessverre viste det seg at han hadde gått gjennom den torturen i mange flere år enn henne selv, noe som tynget henne enda mer.

Det var ikke lett for henne å avvise Lock. Han følte det ikke sånn frivillig, tross alt. Men hun fortalte ham sannheten for å ikke gi feil signaler, og etter den dagen var det som hun konstant gikk på glasskår. 

Helt til dagen hun overhørte foreldrene sine snakke, og hun fikk vite sannheten om seg selv. Om hvem hun egentlig var, for hun var slettes ikke kongelig. Hun var ikke engang deres barn. 

Det var som et lys av håp hadde blitt tent, og hun så endelig en mulighet for å være med den hun elsket så kjært. Hun fulgte derfor etter Col den dagen, men før hun fikk sagt hva hun følte, at hun hadde fått vite sannheten og ville fortelle den til ham, at Lock brøt inn.

Han drepte henne.

Og først flere år senere, etter at et rødt tre hadde dukket opp på stedet hun hadde blitt drept, våknet hun opp igjen. Med en kropp så sped at hun ikke kunne gjøre noe, med evnen til å forsvinne og dukke opp hvor hun ville.