Mellom To Skjebner

52. Dansende, røde blader

Ryker

"Hvem -" Col fullfører ikke setningen. Han blir bare stående stivt og stirre på Sid, som for øyeblikket ikke er Sid.

Hva er det egentlig hun har tenkt? Hva er planen hennes? For dette virker som noe langt fra en plan. Dette virker ikke som en plan i det hele tatt.

Sid ... hvor desperat var du hvis dette var løsningen din?

Jeg får vondt av å tenke på hvor mye hun må ha lidd her helt alene. Jeg skulle ha dratt hit tidligere, jeg skulle ha fått henne vekk herfra. Og hva har jeg gjort istedenfor? Fått meg selv fastbundet til en påle, klar til å bli tent på for at Col skal få en lykkelig alle sine dager. Det virker ikke riktig. Når ble jeg så svak?

Jeg prøver å rykke til i tauene, men de er altfor tykke til å kunne rykes. Hvis jeg bare kunne ha nådd kniven nedi støvelen min ...

"Jeg kunne spurt deg om det samme," kommer det fra munnen til Sid. Stemmen hennes er dyp og rusten, som om den prøver å endre seg fordi det er en annen person inni henne. En annen enn Kacia, så klart.

Col sender et blikk til meg, hvorav jeg kun rister på hodet. Beklager, men jeg har ikke peiling på hva som foregår. Jeg er like blank som deg.

"Jeg ser at du ikke kjenner meg igjen heller," sier ikke-Sid videre.

Jeg hever øyenbrynene.

Hun himler med øynene. "Så dum du har blitt. Kjenner du meg virkelig ikke igjen? Din egen morder? Nei? Hva hvis jeg kaster en kniv gjennom brystet ditt igjen, da?» Hun gjør en bevegelse med håndleddet, som om hun kaster en kniv i min retning.

Okay, Sid. Hva faen er det du egentlig har gjort?

HAR DU VIRKELIG TILKALT GARJO?!

"Slapp av, du trenger ikke se så redd ut. Jeg er ikke her for deg." Ikke Sid - Garjo - Garjo-Sid - setter blikket i Col. "Jeg fikk ikke en særlig god beskrivelse av deg, men etter situasjonen å dømme ..." Garjo-Sid ser kjapt rundt seg. "så tipper jeg det er deg hun vil at jeg skal bli kvitt."

Col gulper. "Hvem er du?"

"Typisk at jeg skulle være støkk i denne lille kroppen her når jeg skal presentere meg, så ha meg unnskyldt. Mitt navn er Garjo."

Col ser forferdet ut. "M-men det er ikke mulig. Sid sa hun -"

"Og her står jeg likevel i beste velgående. Nåja, på en måte i hvert fall."

Imens Col prøver å samle seg sammen, prøver jeg usett å vikle føttene løs fra tauet. Det er mye løsere enn det rundt hendene, så det burde gå hvis jeg bare får litt tid på meg. Noe Garjo-Sid sørger for at jeg får i massevis.

Jeg merker at Kacia står og ser på det som skjer fra bak det røde treet. Jeg later som jeg ikke legger merke til at hun er der, for jeg har ikke lyst til å snakke med henne mer. Det kommer ikke noe godt ut av munnen hennes uansett.

Likevel har jeg lyst til å rope hundre ting til henne. Hvorfor løy du? Vil du virkelig få livet ditt tilbake på denne måten? Er all denne smerten verdt det?

Tauet løsner fra den ene foten min.

"Hvor er Sid?" spør Col.

Garjo-Sid trekker på skuldrene. "Vet egentlig ikke helt. Bryr meg ikke."

"Men jeg trenger henne!"

Jeg sniker foten oppover langs pålen.

"Uff da, er du lei deg fordi hun ikke er villig til å hjelpe?"