Mellom To Skjebner

22. Jeg elsker ...

Sid

"Sid?" Lock reiser seg fra sengen og kommer bort til døråpningen.

Jeg smiler. "Kan jeg komme inn?"

Han nikker svakt. Jeg tar det som et tegn på at jeg kan gå inn og lukke døren bak meg, så jeg gjør akkurat det. Rommet er opplyst i et dunkelt lys, så det er så vidt jeg ser ansiktet hans. Jeg hører så vidt at kongen går sin vei utenfor før jeg vender min fulle oppmerksomhet mot Lock igjen.

"Beklager hvis jeg vekket deg eller noe, men jeg trenger å snakke med deg."

Han klør seg litt bak i nakken. "Nei da, jeg var våken fra før. Hva er det du vil snakke med meg om?"

Jeg går bort til sengen hans og dumper ned. Fjæringen knirker litt, og jeg spretter opp og ned et par ganger før jeg sitter i ro. Lock kommer og setter seg ned ved siden av meg. Jeg legger hendene ned mot lårene og ser ned på dem.

"Det handler om kongen."

Lock skakker litt på hodet. "Hva med kongen?"

Jeg blir plutselig litt usikker på hvor direkte jeg skal være, men bestemmer meg for å bare si ting rett ut. Det pleier som oftest å fungere for meg, merkelig nok.

"Hvorfor tror du han er ond?"

"Men det har jeg da allerede fortalt deg ..."

Jeg hever blikket mitt for å se inn i ansiktet hans. "Men jeg vil høre det igjen! Fortell meg."

Han flakker litt med blikket rundt i rommet. "Vel, for det meste er det måten han styrer Remni på som forstyrrer meg. De aller fleste er ikke enig i avgjørelsene han tar for kongeriket, og ikke minst for folket selv. Det hadde ikke vært så ille om han bare hadde sagt ifra før han gjorde ting, men det gjør han aldri. Jeg har aldri opplevd at vi har fått noen beskjed før et eller annet har blitt satt i gang, og det gjør meg - alle - urolige. Ta det med soldatene, for eksempel. Hvem vil vel bli tvunget inn i hæren som ung gutt? De fleste av oss har familier som trenger alle de kan ha. Jeg tror ikke engang kongen vet hvordan befolkningen har det, ikke minst de han lar avgjørelsene sine gå utover." Han vender blikket mot meg igjen. "Jeg dro over ørkenen fordi jeg ikke vil at ditt kongerike skal gå gjennom det samme som vårt. Jeg vil ikke at kongen vår skal få noe mer, for det vil bare ende i kaos. Og jeg hater kaos. Kaos skaper død. Død skaper sorg. Sorg skaper galskap. Og galskap skaper kaos. Det går bare rundt og rundt, skjønner du? Jeg kan ikke la det skje med deg og ditt kongerike."

Jeg reiser meg opp på beina, stiller meg foran Lock og rekker ut hendene mine. Han ser på dem i noen sekunder i undring om hva han liksom skal gjøre, så jeg kremter svakt og vifter litt med fingrene for å signalisere at han skal legge hendene sine i mine. Forsiktig legger han hendene rundt, de dekker mine totalt fordi de er så store i forhold. Jeg prøver likevel å klemme fingrene rundt dem for å vise at jeg er her.

"Beklager, Lock. Jeg mente ikke å få deg til å føle deg ukomfortabel. Jeg har det med å bli litt intens når det kommer til ting som dette."

Han rister på hodet, fingrene hans klamrer seg rundt hendene mine. "Du trenger ikke beklage. Jeg vet at du ikke mener vondt."

Jeg puster lettet ut. "Det var godt å høre."

Et smil ligger om munnen til Lock. Det virker nesten litt trist, fordi øynene hans er ikke med på smilet i det hele tatt. Jeg bøyer meg litt ned for å komme nærmere ansiktet hans. Et sekund stirrer jeg ham bare inn i øynene. De er dypt ravfarget i denne belysningen.

Han blunker et par ganger. "Sid ..."

Jeg prøver å tenke over hvorfor jeg står så nærme ham. Som oftest liker jeg å holde avstand til de fleste mennesker, men det plager meg ikke å stå så nærme Lock. Det føles ikke feil, sånn som det burde gjøre. Dypt inni meg surrer et navn, en viktig person jeg aldri glemmer, men som ikke dukker opp foran øynene mine lenger når jeg lukker dem. Jeg har ikke sett ham på evigheter.