Mellom To Skjebner

41. En stjerne til på himmelen

Ryker

"Det er ikke langt igjen nå," informerer Aghon og peker fremover. "Du kan se labyrintens fasade der borte. Jeg tipper vi er der om et par timer."

Sir Lion og jeg nikker samtidig for å bekrefte at vi ser det samme, selv om jeg ærlig talt ikke klarer å se det helt ennå. Klart, jeg klarer å se svakt at det er en form for bygning midt oppi all sanden, men jeg klarer ikke si noe om formen på den.

Kanskje synet mitt begynner å bli dårlig. Eller at all sanden har begynt å påvirke synet mitt. Jeg er litt usikker.

Jeg prøver å fukte leppene ettersom de nesten er helt sprukne, men kjenner bare at de blir mer og mer såre.

Jeg hater å måtte tenke dette såpass høyt, men: Er vi fremme snart? Jeg har virkelig lyst til å legge meg ned i en seng og sove for all evighet. Jeg har aldri vært så tørst i hele mitt liv, og jeg kan ikke engang drikke fordi vi er tomme nå. Jeg skylder på sir Lion, han var den som drakk opp halve flaska mi i natt.

Hva var unnskyldningen hans? At han noen ganger gjør merkelige ting i søvne.

Akkurat ja.

Rare ting.

Jeg prøvde å ikke la meg irritere av det, men det var fortsatt vanskelig. Temperamentet mitt har ikke blitt noe lettere å kontrollere, og flere ganger merker jeg at synet har mørknet. Og jeg som trodde jeg hadde blitt kvitt det problemet nå etter at ... ehem ... ting skjedde.

Aghon stopper opp, som betyr at jeg også stopper.

"Hørte du det?"

Jeg rynker øyenbrynene. "Nei, hva da?"

Aghon blir helt stille en stund, så jeg prøver også å lytte etter det han snakker om. Men jeg hører ingenting utenom sanden som beveger seg med den svake vinden. Jeg ser også en markløper trille forbi, men ikke noe annet.

"Jeg synes jeg hørte noen rope etter hjelp."

"Sikker? Jeg hører ingenting."

Han rister på hodet. "Det kan godt hende jeg hørte det i hodet. Ørkenen begynner å påvirke meg."

"Vel, det er jævlig varmt."

"Sier du det?"

Jeg trekker på skuldrene til svar, og vi begynner å gå igjen. Aghon har sikkert rett. Det var sikkert noe han hørte i hodet sitt. Jeg mener, hvem ville løpt ut i ørkenen og ...

Med mindre ...

Jeg jogger opp ved siden av Aghon og griper tak om skulderen hans. "Hva om det var Sid?" spør jeg andpustent. Varmen påvirker virkelig kroppen.

"Sid? Hvorfor -" Han får vide øyne, akkurat som meg.

"Hva gjør vi nå?"

Aghon skal til å åpne munnen for å svare, men sir Lion kommer han i forkjøpet. "Vi får ikke gjort noe. Vi har vandret i over en uke her ute, som betyr at vi er utslitte alle sammen. Kanskje jeg begynner å dra på med årene, men ingen av oss har noe energi til å begynne å løpe gjennom ørkenen. Dessuten vet vi ikke om Sid faktisk var den som ropte, eller om noen ropte i det hele tatt for den saks skyld."

Wow. Jeg tror jeg aldri har hørt ham si så mye på en gang. Sir Lion, den mystiske vakten til Ziva. Med ett virker han ikke så mystisk lenger.

Men jeg vet at han har rett. Det er ikke sikkert at Sid var den som ropte, og det vil ikke hjelpe oss å løpe vilt rundt i ørkenen for å prøve å finne det ut heller. Sir Lion har rett, vi har nesten ikke noen krefter igjen, som betyr at den siste resten må gå til å komme oss gjennom labyrinten foran oss.