Mellom To Skjebner

12. Tenke på deg selv

Sid

Jeg har gått rundt med et tomattryne hele dagen. Hver gang det føles ut som rødmen holder på å forsvinne, får jeg flashback til når jeg drømte om Ryker og holdt rundt ham.

Bare at det ikke var Ryker.

Det var Lock.

Kleint. Så utrolig og fryktelig kleint.

Som om det ikke var det verste, holdt jeg nesten på å kysse ham også. Heldigvis skjønte han hvor jeg skulle hen med det, så han stoppet meg før det faktisk skjedde. Så våknet jeg til dette marerittet, og har ennå ikke hatt muligheten til å komme unna det.

Og Lock har ikke sagt et eneste ord. Og det gjør alt bare verre.

Æsj. Jeg har virkelig rotet meg oppi det nå, altså. Jeg syntes det var ille nok fra før at vi vandrer over ørkenen alene, men nå ... nå har jeg virkelig gjort det enda verre. Hvordan nå enn det er mulig. For å være helt ærlig, er jeg ikke helt sikker på hvordan det er det.

Men det er det.

For jeg har søren meg klart det.

Jeg vet også at vi er rett ved byen nå, for Lock søker rundt med blikket hele tiden. I tillegg vet jeg at jeg ikke kan spørre ham om å hjelpe, for han kommer mest sannsynlig ikke til å svare meg. Han har gjort det allerede.

Fire ganger ...

Kanskje jeg skal dra tilbake, og så glemme at dette noen gang skjedde, og kanskje le av det en gang i fremtiden fordi det er så dumt. Kanskje jeg kan gjøre det. Ja, kanskje det.

Hvorfor sier jeg 'kanskje' så mye?

Jeg virrer etter Lock imens han surrer fram og tilbake i sanden. Han virker utslitt av solen, utrolig nok. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, for jeg føler meg helt fin. Jeg føler meg faktisk veldig fin. Men det er kanskje fordi jeg tar alt vannet.

Lock har ikke drukket på kjempelenge.

«Føler du deg bra?» spør jeg og småløper gjennom sanden for å komme opp ved siden av ham.

Han nikker, så svakt at det nesten ikke er synlig for meg engang.

Han er helt klart ikke bra.

Hvorfor prøver han å overbevise meg om det motsatte?

Jeg tar av meg ryggsekken og roter nedi den til jeg finner fram den siste resten av vannet. Uten å si noe rekker jeg den bare til ham.

«Nei,» sier han bare og ser bort. Han drar brillene ned fra hårfestet og over øynene, siden det har begynt å blåse litt. Det skal lite til før sanden begynner å irritere øynene her ute.

«Jo,» insisterer jeg og rekker ham flasken en gang til. Jeg nekter å rikke meg av flekken til han tar flasken og tar en slurk av den. Han trenger vann. Tror han virkelig at han klarer å skjule det faktum at han holder på å tryne i sine egne bein? Det er veldig lett å se.

Men tydeligvis tror han at jeg ikke kan se det, for han fortsetter bare å vingle bortover sanden i håp om at jeg skal følge etter ham. Men det gjør jeg ikke. Jeg blir stående, stille som en statue, og venter på at han skal snu og komme tilbake for å ta flasken.

Og det tar sin tid før han kommer for å ta den.

«Du er så sta,» mumler han sammenbitt og røsker den ut av hendene mine. Han åpner munnen så vidt og tar flaksen til munnen.

Etter noen sekunder rekker han den tilbake til meg.

«Her.»

«Du har ikke drukket noe av den,» poengterer jeg. «Det er like mye vann i den nå som det var før du tok den til munnen.»