Mellom To Skjebner

18. Klem, Ziva

Ryker

"Hva er dette for noe?!" Aghon krøller brevet sammen mellom hendene og kaster det ned på bakken foran seg. Han tramper på det med støvelen, om og om igjen.

Unnskyld meg, men jeg brukte mange timer på å skrive det brevet ...

Jeg trekker svakt på skuldrene til spørsmålet hans. "Ikke spør meg. Det var Ziva som ville at jeg skulle skrive det til deg."

"Og dette var det hun ville at du skulle skrive?" Han plukker brevet opp fra bakken igjen og bretter det ut. "Kjære Aghon, unnskyld for det med suppeskålen. Jeg mente ikke å kaste den etter deg. Og jo, forresten, jeg kan ikke gjøre dette mer. Så kan vi slutte? Eller, det er egentlig ikke et spørsmål. Det er mer som en ordre. Vi stopper dette her nå. Så farvel, Aghon. Jeg elsker deg, men ikke nok til å forlate alt det andre jeg elsker. Klem, Ziva."

Jeg burde kanskje revurdert 'klem'. Jaja.

Jeg klør meg litt forsiktig bak i nakken. "Vel, ja. Det er den korte versjonen av det."

"Tuller du med meg? Er dette en form for hevn for et eller annet jeg har gjort? I så fall vil jeg gjerne vite det før jeg styrter inn på rommet hennes." Aghon krøller brevet sammen igjen, og jeg kjenner at det gjør litt vondt i hjertet. Jeg skrev til og med feminint sånn at det skulle se troverdig ut.

Han virker illsint, så jeg er litt forsiktig når jeg sier noe: "Ziva har allerede dratt."

"HVA?!"

Og nå lyner øynene hans. Han kaster brevet så langt han klarer før han snur seg rundt og spurter for harde livet nedover gangen. Jeg ser etter ham, sukker tungt, og går mot kontoret igjen. Det er ingen vits i å prøve å stoppe ham. Han kommer sikkert til å gjøre noe skikkelig dumt nå, men Aghon har alltid vært sånn. Han får gjøre som han vil selv, og så får han lære at det kanskje ikke var det beste valget.

Å æsj. Hvem prøver jeg å lure? Jeg kan ikke la ham gjøre noe dumt.

Litt oppgitt snur jeg meg og løper i samme retningen som jeg så at han forsvant. Jeg runder hjørnet og prøver for harde livet å ta ham igjen såpass mye at jeg kan hindre ham i å gjøre et eller annet.

Vaktene stirrer rart på meg, men jeg konsentrerer meg kun om å ta igjen Aghon. Så kommer jeg til enda en sving, men den går begge veier.

Jeg stopper brått opp foran den ene vakten. "Hvilken vei løp han?"

"Venstre," svarer vakten uten protest. Jeg takker ham kort og begynner å løpe igjen. Pusten min begynner å bli litt sliten, men det er ikke på langt nær så ille som mange av de andre gangene jeg har måttet spurte for livet. De fleste med Sid, som er en smule treig. Men jeg forstår det jo, siden hun er så lav. 

Rett ved den gigantiske inngangsdøren finner jeg ham. Han diskuterer med den ene vakten, som har sverdet halvveis trukket ut av sliren.

"Aghon!" brøler jeg høyt nok til at de begge hører meg.

Han snur hodet halvveis mot meg. "Hva?"

"Du kan ikke dra til Danyr."

"Kan ikke? Og hvem bestemmer det? Du?"

"Korrekt."

Aghon får et smalt drag over leppene. "Og hvorfor skal jeg høre på hva du sier?"

"Fordi det jeg sier er også det Ziva sier. La henne gå, Aghon."

Han knytter nevene så hardt at knokene blir hvite. "Jeg kan ikke, Ryker. Hvordan kan jeg våkne opp i morgen og vite at jeg ikke prøvde å få henne tilbake engang? Jeg har faktisk følelser, tro det eller ei. Jeg vil ikke at hun skal forsvinne fra livet mitt på denne måten. Hun betyr for mye. Jeg vet ikke om jeg ..." Han stopper midt i setningen. Jeg skimter det så vidt, en enkel tåre som renner nedover det ene kinnet hans. Men selvfølgelig tørker han den bort så fort at ingen andre får se det.

"Aghon, Ziva trenger en som kan styre med henne. Ikke en som tuller rundt og krangler med henne hele tiden."

"Men det er det vi gjør! Vi krangler, vi slåss, vi blir skikkelig sure og irriterte på hverandre ... men det spiller ingen rolle. For vi ordner alltid opp igjen. Jeg visste ikke at Ziva ønsker å ha en ved sin side i rollen hennes som dronning, så hvordan skulle jeg ha gjort ting annerledes? Si meg det, Ryker. Det er sant. Jeg er ikke forberedt på å styre et kongerike sammen med henne, men det betyr ikke at jeg vil gi opp ennå. Jeg nekter å gi meg til det ikke er mer å få gjort. Så vær så snill, la meg dra etter henne. Du som også har en som betyr så mye for deg i livet må vel forstå. Spesielt siden hun også er dronning."

Han brukte faktisk Sid til å forsvare seg selv. Men jeg forstår ham, for det er sant.

"Gi henne litt pusterom først," sier jeg flatt og begynner å gå vekk fra ham. "Hun trenger det."

Aghon blir stående. Han sier ingenting, gjør ingenting. Han bare står der til jeg ikke lenger kan se ham i øyekroken. Jeg går videre i retning av kontoret igjen.

Phew. Det ble ikke like ille som jeg trodde det kom til å bli.

Jeg forventet massevis av sinne, og at minst en kom til å ende opp med et brukket bein. Flaks.

Når jeg har kommet så langt unna at jeg er ved det samme stedet som jeg ga ham brevet, stopper jeg litt opp for å lete etter hvor han kastet det. Det ligger under et bord som står inntil veggen. Jeg plukker det opp og bretter det ut. En stund står jeg bare og ser på det, sukker litt til fordi jeg føler meg så håpløs. For å være ærlig, føles det ut som alt faller sammen her. 

Bare det ikke er like ille der Sid er.

Jeg ser opp i taket, forventer å se et eller annet utrolig, men ender opp med å kaste bort tiden min istedenfor. Jeg vet ikke engang hva jeg forventer å se. Kanskje et mirakel. 

Men det går det ikke an å se. 

For hun har allerede dratt sin vei.