"We're finish, okay?" season 2

Del 7

Jeg hørte noen brase inn døra, mens jeg satt inntil veggen og hylgråt. Jeg dreit rett og slett i om det var en drapsmann som ville drepe meg nå, hadde han gjort det, hadde jeg vært evig takknemlig.

"Jeg er lei for det.." hørte jeg noen hviske. Jeg knep igjen øynene hardt igjen. "Jeg stolte på deg.." hvisket jeg hest til bake. "Og jeg elsket deg.. Jeg mener elsker.." fortsatte jeg. En stygg dårlig følelse rant i meg, en veldig ekkel følelse. En følelse jeg hatet, og helst ville bli kvitt.

"Men du ødela det. Du forandrer deg aldri.. Du har alltid vært den samme Isac. Og det værste er at jeg stoler på deg om og om igjen, og elsker deg mer og mer. Jo flere feil du gjør, jo mer vil jeg ha deg.." hulker jeg.

Han var helt stille. "Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Du kommer aldri til å høre, og heller ikke tro på det," sukket han. "Kanskje fordi du løy flere ganger? Man skal lære av feila sine, ikke gjøre dem om igjen fordi noen tilgir deg den første gangen," sa jeg og reiste meg opp.

"Kan du i det minste si hva du føler?! Hæ?!" hylte jeg. Han var helt stille. Muse stille. En ekkel stillhet glei inn i rommet. Fylte det opp. "Det JEG føler, er at JEG elsker deg, og JEG kan ikke leve uten deg!" stemmen hans ble høyere, og høyere.

Jeg hylte i smerte, og kastet ned alt rundt meg. Glass på bordet, sluknet starynlys(?), koppen jeg drakk fra, tallerkenen min. Alt foran meg. Jeg dyttet hardt i bordet, så det falt. Masse glass var på gulvet. Jeg kjente to behagelige armer rundt meg, som holdt meg fast. Jeg prøvde å vrikke meg løs, men det var umulig.. Helt meningsløst.

"Shh, jeg vil aldri forlate deg igjen. Lover," var det siste jeg hørte før jeg sluknet. Sluknet, sov.

--------

Jeg våknet av lyder. Jeg så meg rundt. "Hallo?" ropte jeg ut og reiste meg opp. "Hun er våken." hørte jeg en kjent stemme si, Lasse. "Hvor er jeg?" ropte jeg igjen og gikk sakte til der lydene kom fra. Der er dem. Lasse og, Isac... "Faen." sa jeg surt, og myste med øynene.

"Du er i et sted laangt inn i en ukjent skog, mer informasjon unge dame?" hørte jeg en stemme bak meg. Jeg snudde meg brått i skrekk. Fredi.. Faren til Isac, som ALDRI har likt meg. Heller ikke forholdet som jeg og Isac hadde. "Og hvor ligger den såkalte 'ukjente skogen' da?" spurte jeg, og bet tennene sammen for å ikke si noe dumt som 'gå å dø din jævla forbaska drittunge!'.

"Du trenger ikke så mye informasjon," sa han spydig. "Du spurte, jeg svarte." sa jeg like spydig til bake. "Hva vil dere meg?!" sa jeg etter lang  tid med stygg øyekontakt med Fredi. "Vi  vil at du skal late som om du og Isac er sammen på TV, osv. Overalt. Ellers er karrieren til Isac over.  Og det vil du ikke få straffen for?" Fredi sa alt det med baby stemme.

"Pappa! Vi var ikke enig om dette!" skrek Isac. "HOLD KJEFT DIN UNGE!" sa Fredi og gikk mot Isac, og røsket han i t-skjorta. For en far.. Isac fikk redde øyne, og lente seg bak. Jeg ble redd selv, veldig redd. "Greit. Jeg gjør det," sa jeg uten å tenke meg om. Fredi snudde seg. Creepy... "Fin jente, fine tanker," lo han og gikk ut. "Sorry bro, men faren din er creepy." sa Lasse alvorlig. Det var som orda ble dratt ut av kjeften min.

Kort del... I know. Men det får holde:)

Vote og kommenter for mer!!