Vi satt i en liten klynge foran den skrøpelige TV-en vår.
Grunnen til klynga var den bitende kulden som først hadde sneket seg innpå, men som nå strakte seg over hele 11. Det var den kaldeste vinteren på flere ti-år påsto de eldste herfra.
Det jeg helst ville var å legge meg ned på jordgulvet sammen med de andre og stappe så mange lag strie som jeg kunne finne over oss. Vi hadde kansje gjort det vis det ikke hadde vært for direktesendingen som alle i hele Panem var nødt til å se på.
Den gikk ut på å vise fram barna som skulle delta i det beste lyset som mulig.
Noe som i Capitol var synonymt med å kle dem ut i utrolige kostymer og sminke dem til det ugjenkjennelige.
Plutselig kom den legendariske røsten til Claudius Templesmith dødslekenes speaker ut av skraphauen foran oss. De første ordene var så fordreide at man ikke kunne høre hva de sa, men den siste delen av setningen sa tydelig " kommer distrikt 1!"
Et glinsende lys skjøt ut av tv-en, to ungdommer dekket av diamanter kom til syne. De sto stive som pinner i hestevognen trukket av snøhvite hester. Symbolet for deres distrikt er luksusartikler som ringer og andre smykker.
"Her kommer distrikt 2" runget det fra TV-en. Deltakerene smilte triumferende og strålte seiersglød. Draktene minnet litt om rustninger, og begge to så ut som om de kom fra det gamle Roma.
Tilskuerne som sto rundt det avgrensede området applauderte vilt.
Slik forsatte det ved at speakeren presenterte distriktet og ungdommene kom rullende ut på vognen sin.
Distrikt 4 var kledd i klær i et glinsende stoff som lignet fiskeskinn, og distrikt 7 liknet på vandrende trær.
Så kom øyeblikket da Claudius konstaterte: " her kommer distrikt 11". En tåre trillet nedover kinnet mitt.
Hamleyson gikk med en kjole i et grovt stoff som minnet om arbeidsklærne våre, og stråhatten på toppen av hodet hadde blomster flettet inn rundt kanten.
Ansiktet hennes så ut som om det var hogd inn i Stein, ikke en anntydning til følelser, men allikevel så trist. Mor lå hånden beskyttende over bildet av Hamleyson, som om det kunne føre henne nærmere oss.
Skjermens bilde fikk det til å briste inne i meg, tårene begynte å flomme.
Vi viste alle at vi aldri kom til å se den 14 årige søsteren vår igjen.
YOU ARE READING
57th hungerGames
FanfictionHei! Dette er min første historie. Du trenger ikke å ha lest hunger games av Suzanne Collins for å forstå innholdet, men det kan være en fordel. Denne historien handler om Niana på 19år som bor i distrikt 11. Distrikt 11 er et distrikt som lever av...
