16. Vi kan klare dette, sammen

151 10 3
                                    

Jeg stirret opp gjennom glippen mellom de to takplankene over meg. En regndråpe
dryppet ned i ansiktet mitt og trillet ned over kinnet.

Jeg satte meg forsiktig opp og strøk håret bak øret mitt. Magen min verket, den hadde bare vokst de siste månedene. Alle viste det, det var helt vanlig og godt betalt.

Mamma hadde også våknet, og hun gikk bort til meg, strøk meg over håret.
Vi skal klare dette, sammen. Slik ble vi sittende, hørende på den trommene lyden av regnet.

Morgengryet hadde begynt å komme, og Angelina og Sony krabbet fram for å sitte sammen med oss.
Far hadde dratt på jobb ved midnatt, og ville ikke være hjemme før klokken 19.

Vi andre hadde ingen forpliktelser på åkrene, utenom en times jobb på formiddagen. Jeg bøyde meg fram og skrudde på fjernsynet ved hjelp av en av knappene.

Bilet viste Hamleyson, som lå inne i en sovepose hun hadde festet med sølvtape fast i en bøkegren. Hun spiste noen nøtter som kom fra en kjent busk. Nøttene skulle hjelpe mot magetrøbbel.

Hva hadde Hamleyson spist? Hun hadde funnet mye annen mat, og hun ville nødig spise slike nyttige medisiner uten grunn.

"Volfol val dele oppe å tili i dag?" Spurte Sony med hevede øyebryn. Jeg svelget, og mor svarte: " Niana skal få en baby."

57th hungerGamesDonde viven las historias. Descúbrelo ahora