57th hungerGames

12. La de 57. Dødslekende begynne!

Alle sto og holdt rundt hverandre, tenkte på Hamleyson, at livet hennes kunne komme til å ende i dag.

Hun kunne dø som en spinkel 14åring, desperat etter flere hjerteslag.
Tanken kom som en bombe, hun kunne faktisk dø,jeg ville aldri se henne igjen.
Hun kom ikke til å vinne, hun var bare 14, ingen under 16 har noen gang vunnet.

Nei, jeg kunne ikke tenke sånn. Jeg ville ikke overleve hvis jeg tenkte sånn.

Tv-en ga fra seg et pip og Claudius Templesmith's ansikt kom til syne, de hvite tennene hans blennet meg da de reflektere lyset. Den buldrende stemmen hans nermest skrek ut -" GOD KVELD PANEM!". Deretter sa han litt roligere "Velkommen til de 57. dødslekene." -" La meg presentere tributtende" hvert distrikt ble vist frem med et bilde av de to deltakerene og fornavnet deres. 1,2,3,4,5,6,7 og 8 passerte. På nummer 9 holdt vi alle hendene våre hardt sammen, ventende.

Hamleyson's alvorlige ansikt dukket opp, et klynk unnslapp Sony's munn og Angelina spurte forundret " Vol el Hamley". Øynene mine fyltes med tårer, og jeg bet meg i leppa for ikke å hulke høygt.

Etter 30 sekunder var hun borte, og jeg tenkte at jeg aldri ville se henne igjen.
Tanken slo meg og det var enda verre enn jeg først tenkte, jeg ville se henne snart, jeg ville se henne dø.

Jeg fikk ikke med meg noe av distrikt 12 de bare suste forbi.
Bildet på skjermen skiftet raskt, og plutselig så jeg arenaen, arenaen der jeg skulle se folk dø, der jeg ville se de bli drept.

Jeg så rett på en snødekt dal med en tettvoksende granskog på alle kanter. På midten av den unaturlig runde dalen sto overflødighetshornet, et stort metallhorn som i kulden var dekket av rim. I og rundt en 2 meters radius av hornet lå forskjellige gjenstander som kunne hjelpe en og overleve på arenaen.

Gjenstandenes verdi sank jo lenger unna hornet de lå.
Claudius stemme jallet " her kommer de frem, hils velkommen til tributtene!"