57th hungerGames

11. Eventyr

Vinden blåste som et kaldt gufs gjennom det lille vinduet uten glass. Snorkingen fra de andre virket berolignde på meg, inn, ut, et langt innpust, og fort ut igjen. Den samme monotone rytmen.

Øynene mine gled over den mørke gata, alle husene var rolige og stille. Jeg tenkte på hamleysons latter,
lett som et slør som bredte seg over omgivelsene. Den kunne jage bort alle triste tanker, og hvis man hørte den kunne man ikke la være å le med. Den tanken fylte meg med sorg, gjorde
meg bevisst på hvor mye jeg savnet henne.

En kald hånd lå seg på skulderen min, og en fordreid versjon av mors stemme sa: " vi kan klare dette sammen" med påtatt overbevisning. Når Hamleyson døde ville vi bli ødelagt alle sammen, men jeg sa bare med rusten stemme " hvis vi holder sammen kan vi klare det" og nikket som om det gjorde det mer sant.

Ingen av oss trodde på det vi sa, og viste ikke den andre trodde det heller, men det var bare slik vi mennesker var oppbygd, født til å trøste. Vi var villige til å lyve for å beskytte de som sto oss nermest.

" kirsebærtrærnes hvite blomster strødde små hvite blader rundt seg. Det så ut som om hele byen var dekket av vårens snø. Over alt man så var det vinduer som stilte ut blomsterbuketter, barneklær, godterier, og leketøy. Travle menn fortet seg hjem for å hilse på barna sine, og kvinner i sie skjørt trillet barnevogner og småpratet med venninene sine. Alle smilte og var glade."

Slik beskrev boken jeg leste da jeg gikk på skolen en vanlig dag i byen vår for 134år siden.
Alt virket så mye bedere da, alle fikk være med på å bestemme hva som skulle skje i landet vårt, ingen sultet, og best av alt: ingen dødsleker.

--------------------------------------------------------
Hei, unnskyld at det tok så lang tid.
Håper denne historien skiller seg litt ut fra de andre hungergames fanfiction'ene.
Takk for at du leser historien min.
Tilde