57th hungerGames

7. Ventetiden

Vi kunne ikke gjøre noe annet enn å gå hjem.

Mannen med dress som hadde fulgt oss inn viste oss vegen ut.

Da vi hadde gått 2tredjedeler møtte vi Lizz, Hamleyson's vennine.

Hun var på vei til Hamleyson og nikket gråtkvalt mot oss.

Huset vårt luktet av såpe, en luksus vi hadde unnet mor til bursdagen.

Duften føltes malplassert, ukjent, det var den som fikk meg til å styrte ut uten mål og mening.

Jeg ropte til mor " jeg går ut en tur! " det samme hadde jeg gjort da Angelina hadde meslinger og vi var sikker på at hun skulle dø. Det er det jeg gjør når jeg blir redd. Jeg bare stikker og later som ingen ting da jeg kommer tilbake etter er par timer.

Jeg går til et sted som ingen andre vet om tror jeg. Det er bak et par rør som står bak vaskeriet for handelsmennene. Jeg sitter der og tenker helt til jeg har overbevist meg selv om at alt går bra.

I dag tok det 5 timer før jeg kom hjem og enda var jeg ikke overbevist.

Da jeg kom hjem sto mor og laget mat. Det luktet kokt vann, mor laget suppe som ikke smakte annet enn det luktet.

Jeg savnet Hamleyson, hun fant alltid på noe å si. Hun kommer aldri tilbake, vi viste egentlig det alle sammen. Det hadde aldri vert noen under 17 som hadde vunnet fra 11.

----------------------------------------------------------------------------------------------------

Dette er idaxmuffin sitt kapittel :-)

Sjekk ut historiene hennes!