Mamma sa ingenting spesielt der hun sto. Hun spurte ikke hvordan det gikk med meg engang, og ba meg kun om å komme meg ut fra badet, siden hun skulle dusje. Jeg sto fortsatt i ro. Mamma ble visst utålmodig med en gang og kom helt bort.
"Hva i huleste er det du har gjort?!", ropte hun tamt og tok meg i armen.
"Dette forlanger jeg at du får bort! Med en gang".
Hun slapp hånden min og gikk ut fra badet. Jeg rengjorde badekaret og gulvet så godt jeg kunne til det så nokså rent ut. Mamma gikk og dusjet og jeg satt stille på senga, skjelven i kroppen. Det hadde enda ikke gått opp for meg hvor masse blod jeg faktisk hadde mistet. Kroppen min føltes slapp og svak. Det var ikke mye jeg hadde krefter til. Jeg reiste meg sakte opp og gikk for å få litt frisk luft. Kanskje det ville hjelpe på slappheten.Jeg spaserte igjennom skogen der det var fredelig og godt. Halsen min var fortsatt øm og sår etter det som skjedde dagen før. Hva ville de med meg? Hva hadde jeg noen gang gjort mot dem?
Jeg følte meg mer og mer kvalmen og mer og mer slapp. Det føltes utrolig slitsomt, etter å bare ha gått noen få skritt. Jeg la meg forsiktig ned, rett på den våte barken under meg. Øynenene gled fort igjen og jeg strevde for å holde dem åpne. Jeg kunne ikke ligge der sånn, samme hvor vondt det var. Jeg måtte opp.Plutselig så jeg skyggen. Den samme skyggen som hadde vært i skogen da jeg hadde gått til skolen tidligere. Den kom nærmere og nærmere meg. Tilslutt var personen rett foran meg. Jeg løftet blikket mitt halvveis opp og traff øynene til jenta. Hun var blek i ansiktet og hadde på seg en tjukk, blå genser og joggebukse som gikk i stil med hverandre. Jeg blunket hardt og hadde svært lyst å reise meg opp og prate med henne. Plutselig strakk hun armen sin ut mot meg. Jeg tok hånda hennes og hun dro meg opp fra den våte skogmarken. Det var en lettelse å se henne, selv om jeg ikke engang hadde snakket med henne. Hun var så annerledes og spesiell. Øynene hennes, håret, munnen, nesen, kinnene. Alt.
Vi sto der helt stille begge to og så på hverandre. Det var umulig å lese henne. Var hun glad, sint, trist? Eller ikke noen av delene? Jeg ville så gjerne vite hvordan hun hadde det, for for meg, betydde det mye. Skulle jeg allikevel prøve å starte en samtale? Hun hadde aldri svart meg, noen gang, da jeg har prøvd å snakke med henne.
"Kan du være så snill å snakke med meg? Du skjønner, alle ignorerer meg sånn og jeg trenger virkelig noen. Værsåsnill", prøvde jeg forsiktig. Jeg ville overhodet ikke skremme henne bort. Aldri når hun nå hadde vært så nærme meg.
Hun så ned litt. Tenkte hun på noe spesielt? Plutselig fomlet hun med noe i lomma. Hun tok opp noe. Det var et lite, hvitt sammenkrøllet brev. Hun brettet det opp og viste det til meg. Det var om henne. Navnet hennes. Hadde hun skrevet dette på forhånd?
«Mitt navn er Alisia. Du har sikkert lagt merke til at jeg ikke svarer deg når du prøver å snakke med meg. Det er en grunn til det og jeg kan ikke snakke med deg før du beviser at du er til å stoles på. Jeg vil bare si at jeg er her for deg og vil hjelpe deg. Jeg opplever det samme».
Brevet var skrevet med en syrlig håndskrift av en sølvepenn. Hun så en annen vei. Alisia. Det var et fint navn. Samtidig så forstod jeg ikke så mye av dette. Hvorfor måtte hun stole på meg for å kunne snakke med meg? Det var noe galt og dette måtte jeg finne ut. Jeg måtte bli kjent med henne.
"Er det greit jeg blir med deg hjem nå?", sa jeg forsiktig.
Hun ristet på hodet fort. Det var tydelig at hun ikke ønsket besøk. Jeg angret med en gang jeg hadde spurt om det. Hvem spør om det før en har blitt skikkelig kjent først?
Hun løftet hånda opp og vinket forsiktig til meg. Skulle hun dra allerede?
"Nei, ikke gå!", sa jeg frustrert, og redd på samme tid.
Hun smilte svakt til meg, for første gang.
"Men hvorfor må du stole på meg?", datt det ut av meg rett før hun skulle til å snu seg.
"Fordi..Du må kunne stole på meg", hvisket hun og snudde seg sakte. Så sprang hun bortover skogen.Det var så mange ting jeg ikke skjønte med Alisia. Plutselig sa hun at hun ikke kunne snakke fordi hun måtte stole på meg, men hun snakket. Det var så mange ting jeg måtte finne ut av ved henne. Skulle jeg slutte å bry meg om henne og prøve å skaffe meg andre å være med? Det ble for vanskelig. De fleste på skolen drev og mobbet meg eller mislikte meg totalt. Det var Alisia som hjalp meg med problemene og selvtilliten min. Jeg følte allerede vi hadde et spesielt bånd til hverandre. Det hadde vært utrolig om hun hadde hatt lyst å blitt kjent med meg.
Jeg kunne høre magen min rumle og kom på at jeg ikke hadde spist en eneste matbit. Det var ikke vits å være der lenger. Jenta hadde dratt, og nå, følte jeg meg enda dårligere både innvendig og utvendig. Jeg dro hjem og lagde til meg noe rask mat. Huset var merkelig tomt og stille. Var mamma ute på noe? Hun pleide da aldri det. Har hun blitt helt full og ør i hodet at hun driver på sånt? Det var uansett ikke mitt problem. Hun fikk så godt som gjøre som hun ville. Eller, jeg skal jo passe på henne, at hun er ok, som en sønn. Jeg svelget hardt og gikk sakte ut til soveromsdøra. Den var låst. Jeg lente meg mot døra og lyttet. Ingen lyder. Det begynte å bli ganske skremmende. Hvis mamma var der, hva hadde skjedd med henne? Jeg banket hardt på døra og ropte på henne. Det var fremdeles ingen å høre utenfra. Jeg prøvde å kikke i gjennom nøkkelhullet. Det var helt forferdelig, grusomt, trist. Mamma hadde hengt seg.
Jeg sprang, med tårer i øynene og ringte ambulansen og politiet. Selv om mamma var slem i blant, fortjente hun å leve.
Dagene gikk og jeg sov hos tante Clara. Hun var grei og hadde to skjønne katter som jeg likte å kose med. Denne gangen, orket jeg ingenting. Jeg hadde ikke spist på utrolig lenge og tante Vera merket mye til det. Hvordan skulle det gå med livet mitt?

YOU ARE READING
The Past
Teen FictionDenne historien handler om en gutt, og hans følelser gjennom å bli mobbet, psykisk og fysisk. Gutten heter Kimberley og går i 9. klasse på en offentlig ungdomsskole. Hvordan er det for han å bli både mobbet, mishandlet og ha fysiske og psykiske plag...