The Past

Vanskelige valg

Noen ganger er det noen vanskelige valg i livet du må ta og akkurat nå står jeg under ett av dem.
Det er blant annet alt med denne nye jenta. Hun virker bare så spesiell fra andre jenter. Hun er stille, rolig og samtidig veldig spesiell. Jeg er ikke forelsket i henne eller noe, men det virker bare som om hun prøver å "beskytte" meg, eller kanskje hun holder noe skjult? Det er det jeg har lyst å finne ut av. Folk har hemmeligheter, inkludert meg selv.

Det er så hardt å våkne hver morgen og kjenne kulden trekke mot deg, hver gang. Det at jeg gruer meg til skolen, gjør at jeg blir liggende i senga lenge etter klokka 7. Jeg vet jeg må stå opp en eller annen gang, men det ender alltid med at jeg må overtale meg, eller tvinge meg selv ut av senga.
Jeg spiser aldri frokost, eller lunsj lenger. Mobbingen og presset har fått meg til å miste matlysten helt. Nå spiser jeg såvidt en liten porsjon nudler til middag, hver dag. Jeg vet selv at det er usunt, men det er bedre enn ingenting.
Jeg tok omveien i gjennom skogen til skolen i dag for å slippe å møte på noen. Det er fredelig der og bare lyden av vinden som surer i trærne kan høres. Det er godt og jeg har alltid likt å være for meg selv, alene. Men det hadde jo tross alt vært kjekt å vært med noen også, men jeg må innrømme at jeg har blitt mye mindre sosial, med årene.
Da jeg gikk og spaserte rolig, så jeg plutselig en svart skygge bevege seg i gjennom skogen. Det var jo full sol og blå himmel og ikke akkurat vanskelig å få med seg skikkelser. Jeg gikk litt fortere enn vanlig til jeg kunne se personen helt. Det var en jente. Ingen elever pleide å gå til skolen i gjennom skogen. Alle pleide å gå på fortauet sammen med alle de andre. Hadde de begynt å gå her også nå? Jeg skulle til å snu meg og gå i en annen retning før noen så meg, men det var ikke noen bra vei jeg visste om. Istedet, ble det til at jeg fortsatte fremover mot skolen. Skikkelsen var vekk og så ikke til den resten av dagen.

I et friminutt prøvde jeg å gå bort til jenta. Hun var alene i en krok. Jeg gikk helt bort til henne.
"Hei", prøvde jeg meg. Hun så ikke på meg engang. Prøvde hun også å såre meg. Tårene presset på, men jeg klarte allikevel å holde dem inne.
"Hei!" prøvde jeg igjen. Hun tok håret til sides, men rørte se stort sett ikke mer. Hun så kun i bakken. Det var fristende å løfte litt på hodet hennes, men jeg gjorde det ikke. Det endte med at jeg ga opp og gikk min vei. Det er ikke sjans å få kontakt med henne. Var det noe med hørselen som kanskje gjorde en stopper for henne. Det kunne ikke være det. Da hadde hun vært stum i tillegg.

Jeg gikk tidligere hjem fra skolen siden jeg følte meg dårlig. Kvalmen, oppgitt og deprimert. Da jeg kom hjem la jeg meg rett på senga. Det rumlet i magen, men jeg brydde meg ikke. Det er uansett ikke jeg som er sulten. Det er kun magen som lager rare lyder. Jeg tok opp mobilen min og søkte meg opp på Ung.no. Jeg skulle lage i stand ett spørsmål.

Plutselig banket det på døren min.
"Hallo?" sa jeg nervøst. Mamma kom inn, iført rufsete hår og morgenkåpe.
"Gå og handle, etterpå gjør du husarbeidet. Forstått?" sa hun strengt og ga meg handlelappen og gikk ut. En dør smalt igjen like etterpå.
Jeg sukket og reiste meg opp og gikk ut av rommet. Det var veldig mye også. Hadde mamma virkelig råd til dette, var det første som slo meg. Hva skal jeg si til henne om hun ikke har nok penger? Jeg svelget hardt og gikk ut og tok på meg sko og jakke. Det var en butikk rett i nærheten så jeg fikk gjøre det beste ut av det uansett.

Når det er sagt, så gikk ikke handleturen sånn kjempe bra. Jeg handlet det jeg hadde råd til og kom hjem med det. Ganske enkelt skjedde det samme som sist og forrige gang før det. Pisking og blåmerker. Det er noe jeg er nødt til å tåle, dessverre. Jeg gikk til sengs tidlig og klarte ikke å sovne, som vanlig. Depresjonen kom krypende inn på meg igjen og jeg lå og vred meg gjennom hele natta. Neste morgen gikk det mye bedre. Jeg kom meg avsted før mamma sto opp. Det var fredag, noe som betydde: ingen skole i helga. For en herlig følelse.
Jeg tok veien i gjennom skolen da også. Det var så merkelig. Den samme skyggen og de samme svarte klærne. Jeg vet hvem det er.