The Past

Musikk

Skolen er ett av de verste stedene jeg kan tenke meg å bli mobbet. Hver dag er det folk som stort sett alltid skal tøffe seg og mobbe andre. Jeg skjønner ikke selv hva jeg har gjort galt. Både folk som er større enn meg, og går i samme klasse, til og med. De misliker meg, fullstendig. De baksnakker meg, erter og fysisk truer meg. Hver dag. Noen ganger, tenker jeg ofte litt annerledes. Hvordan ville det vært å være populær og føle at du er verdt noe? Skulle ønske jeg kunne få opplevd det. Det er kanskje min aller største drøm nå. Å få venner.

Det er så mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt, døgnet rundt. Jeg har så mange tanker om mange forskjellige ting. Om jeg så hadde skrevet dem ned en plass, ville det blitt over 1000 sider. Bare av tankene mine. Det er ikke ofte jeg får svar fra mamma om ting. Hun kan jo ikke hjelpe. Selv om jeg strever med matten på skolen så er det jo aldri noen som kan hjelpe meg. Karakterene mine er utrolig lave og læreren min behøver ikke å vite hvorfor. Det er ikke en sak for frøken Elizabeth. Hun er opptatt av å se elevene sine stråle av glede, men det er alltid jeg som står igjen og skiller meg ut. Hun har spurt meg mange ganger på tomanns hånd om hvordan jeg har det for tiden. Jeg vil ikke svare. Hun har ikke noe med den saken. Det har visst enda ikke gått opp for meg at jeg trenger noen å snakke med?
Er jeg annerledes bare fordi jeg ikke har venner? Alt dette med venner har stresset meg helt siden jeg jeg begynte å bli mobbet. Selv om jeg prøver å ta initiativ, er det ikke alltid like lett å gå bort til noen å snakke. Jeg er en sjenert person, teknisk sett. Når jeg skulle ha sagt det selv, er jeg ikke så spesiell. Håret mitt er kort, fløyelsmykt og sjokoladebrunt, og øynene mine blanke og blå. Jeg har ikke greid å holdt meg i form, så jeg mistenker at jeg er litt tykk. Det sier jo de fleste, så det er vel sant det de sier, da. Det er jo i midten av februar, og da er det ikke vits i å trene. Jeg har dessuten ingen motivasjon til det. Ikke ennå.

I dag prøvde jeg å gå bort til en gjeng med fire-fem gutter. Jeg hadde ikke sett dem før, men de var greie, syns jeg, og de ba meg bli med bak skoleområdet. Jeg ble med dem og mistenkte selvsagt ingenting. Helt plutselig, tok en av de opp noen sigaretter fra lommen. Jeg sa ikke noe spesielt og prøvde selvsagt å føle meg "kul" sammen med dem. Selvsagt går dette fint, tenkte jeg. Etterhvert tente de på en sigarett hver mens jeg sto og stirret ut i luften. Litt etter prikket noen av de meg på ryggen og ba meg prøve en sigarett. Jeg svelget hardt og takket nei takk til tilbudet. De lo litt og sa blant annet at det ikke var farlig, osv. Jeg sa fremdeles at jeg ikke ville. Rett etterpå, ble hele humøret deres surt og de begynte å true meg med bank etter skolen og masse annet hvis jeg ikke prøvde den. Jeg tok omsider i mot sigaretten og en av dem tente den på for meg. Jeg var utrolig nervøs, der de sto utålmodig og så på meg. Jeg løftet sigaretten mot munnen og tok et lite drag. Jeg visste at dette var helt feil, men sånn ble det altså.

Livet mitt er ødelagt, bare på grunn av en dum sigarett. Jeg ble tiltrukket av det og ba om mer. Det var feil av meg og jeg angrer veldig på det som skjedde. Litt senere i dag, fikk "alle" høre om det som hadde skjedd. Folk mobber meg, mer enn noen gang. De sier jeg er blitt "badboy" og er drit dum i hodet. På slutten av skoledagen gikk jeg inn på toalettet og gråt til jeg trodde alle elevene hadde gått fra skolen. Det er utrolig feigt av meg, jeg vet det bare. Dette hjelper meg absolutt ingenting å skrive alt ned. Tankene mine går bare i surr for meg. Jeg vet uansett fortsatt ikke hva jeg skal gjøre med alt dette rotet. Livet er ikke lenger lett og det har det aldri vært heller. Det popper opp meldinger på Snapchat og Kik hele tiden.

"Hvorfor lever du? Ble du født for en grunn eller? Badboy er du, som gidder å røyke! Herregud, du er skikkelig dum, ass! Det hadde ikke jeg giddet å gjøre! Du fortjener ikke å leve, drittunge!"

Det var mye mer som er verre. Dette er jeg vant til og holder alt av meldinger for meg selv. Jeg svarer ikke på noen av dem, ignorerer dem. Men allikevel tar jeg til meg ordene som strømmer til, hver gang. Det er som gjentatte stemmer i hodet mitt. Hele tiden. Mamma har aldri vært til hjelp. Ingen god jobb, har hun heller. Hun jobber i en varetellings jobb, kun i helgene og ligger som regel i senga og dupper av mesteparten av tiden. Vi har dårlig økonomi og mamma tvinger meg selv til å jobbe. Jeg må lage mat til henne og rydde opp i leiligheten, og hvis det ikke er godt nok, får jeg virkelig smake smerte. Mamma pleier å piske meg eller la meg sulte to-tre dager om gangen. Det er flere blåmerker over hele kroppen min, små og store, og jeg tørr ikke å vise det til noen. Er livet mitt virkelig en vits?
Jeg håper virkelig at årene etter ungdomsskolen blir bedre. Alt jeg vet, er at barneskolen og ungdomsskolen har vært et mareritt til nå. Det gjelder egentlig å være sterk, men atpåtil orker jeg rett og slett ikke en drit mer. Jeg har flere ganger villet dø og komme meg vekk fra alt, men å tenke på at folk virkelig kan ha det verre enn meg, får meg til å løfte på hodet. Det er jo sant. Folk har det verre og jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe dem.

Musikk er faktisk min eneste motivasjon. Det hjelper.