The Past

Alisias hemmelighet

Jeg fikk frysninger nedover hele ryggen. Hva var det Alisia hadde gjort mot seg selv? Ettersom det ikke var nok med at mamma hadde hengt seg, så kunne Alisia også ha problemer? Det var ikke helt sikkert, for jeg kjente henne ikke godt nok, men allikevel så ble jeg bekymret. Det kunne hende bekymringen min kom av alt som hadde skjedd, men uansett så var jeg urolig, altfor urolig.
Jeg prøvde hardt å konsentrere meg om andre ting, som timen og det læreren sa, men det var ikke lett. Omsider fikk jeg det til og gjorde noen oppgaver.
I friminuttene så det ikke ut til at Alisia ville prate med meg. Hun overså meg fullstendig og var sikkert fornærmet over at jeg hadde stirret så rart på henne i timen. Jeg gikk heller og satte meg i en krok der jeg så på at alle ungdomselevene som travet fort forbi meg. Det var bare én ting jeg måtte gjøre og jeg visste egentlig at det ikke noe snilt. Etter skolen, måtte jeg følge etter Alisia og med henne, inn i huset og finne ut av ting. Det var eneste sjanse, ellers ville hun nok aldri bli bedre kjent med meg.

Da jeg kom ut av skolebygget kl. 14:00, sendte jeg tante en melding om at jeg ble med en kompis hjem etter skolen. Hun svarte like etterpå at det var greit. Så gjaldt det å være så diskré som mulig da jeg skulle gå etter Alisia. Kroppen min føltes tung og hendene mine kjentes klamme og svette på grunn av det som skulle gjøres. Sola skinte sterkt og himmelen var helt blå. Intet tegn til regn og stormfullt vær som kunne ha hindret meg i å bli oppdaget. Men med flaksen min, var det sånn alle andre dager unntatt denne. Denne dagen skulle være strålende fin. Jeg gikk bak om skolebygget da jeg så Alisia kom ut døra. Hun gikk rett frem - uten å se til sidene.
Jeg begynte sakte å gå etter da Alisia hadde kommet et stykke i fra meg.

Jeg gikk etter henne litt, men bråstoppet da hun plutselig gikk inn på en buss. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg følge etter henne? Jeg kunne risikere at hun lurte på hvorfor jeg var på bussen med henne. Jeg tenkte meg grundig om en liten stund, men skyndte meg inn på bussen da jeg hørte den starte. Jeg ga bussjåføren pengene og gikk og satte meg langt bak Alisia. Hun satt ganske langt fremme og jeg helt bak. Hun hadde dessuten hodetelefoner på og satt som klistret til mobilskjermen. Jeg trakk jakka litt opp og så ut av vinduet før bussen kjørte. Jeg hadde ingen anelse om hvor Alisia bodde, men det var nå jeg skulle få svar på det.

Det gikk 15 minutter før jeg plutselig så at Alisia trakk i snoren. Jeg skvatt litt til og gjorde meg klar til å gå av. Magen min føltes allerede dårlig ved tanken på hele idéen min. Hvem var det som egentlig spionerte på andre?
Bussen stoppet ved nærmeste busstopp og Alisia reiste seg og gikk av. Jeg listet meg frem og gikk ut - akkurat i tide før bussen skulle til å kjøre. Jeg så meg rundt. Alisia hadde allerede kommet ganske langt ifra meg. Jeg pustet rolig ut og gikk rolig etter mens jeg holdt øye med henne hele tiden hvor hun satte kursen.

Alisia svingte inn til en liten gårdsvei og da jeg kom nærmere la jeg merke til skiltene som viste "Hasselveien 1-15". Jeg svingte inn til samme vei og fulgte etter henne til hun tilslutt svingte inn til et nokså koselig, hvitt hus. Det var en stor eiendom med en liten gyllenport som førte inn til en vakker og grønn hage. Vi hadde aldri hatt en skikkelig hage selv og det jeg så, var skikkelig fint. Huset var passe stort med kanskje to etasjer og med et orange tak. Jeg stilte meg litt nærmere en busk da Alisia låste opp til huset. Jeg svelget hardt og funderte veldig på om jeg skulle gå inn etter henne. Samtidig var det noe jeg visste kom til å skje hvis jeg gikk inn.

Jeg ville før, eller siden bli oppdaget.

Det visste jeg, men skjøv tanken vekk og mannet meg opp. Dette skulle jeg klare. Jeg fylte et stort drag med luft før jeg rolig, samtidig fort gikk opp til inngangsdøra. Hva om den så var låst? Jeg tok tak i den og skjøv den til meg. Det var den ikke. Det første som møtte meg var en liten gang med mange sko plassert fint på rekke og rad og jakker som hang perfekt på knaggene sine. Da jeg kastet et blikk innover var ei eik trapp det første jeg så. Jeg holdt på å ta av meg skoene og jakka da jeg plutselig hørte fottrinn som gikk fort nedover. Jeg fikk total panikk og prøvde å gjemme meg noen steder, men det var ikke sjans. For plutselig sto personen rett foran meg. Da jeg fikk se hvem det var, sluttet hjertet mitt å banke.