The Past

Gal av nysgjerrighet

Vinden blåste meg i ansiktet i det jeg kom ut døra lørdags morgen. Det var som om ting aldri blir å finne ut av lenger. Familien min og masse annet. Livet er en eneste stor tragedie. Ingenting kan hjelpe meg lenger, ingenting. Det er som om jeg er nede i et dypt og svart hull, og aldri klarer å komme meg opp.

Jeg gikk til en liten park ved siden av huset vårt og satte meg rett ned på en dumphuske. Denne jenta irriterte meg altfor mye av nysgjerrighet. Jeg måtte vite hva hun holdt skjult. For, noe måtte det jo være. Jeg vet det egentlig ikke er mitt problem, men jeg vil virkelig at folk skal ha det bra. Og hvis det er noe hun skjuler, trenger noen å vite det, uansett hva det er. Neste gang skulle jeg tvinge henne til å snakke. Hun kunne umulig være stum, for hun måtte ha sagt noe forferdelig til mobberne. De er jo nesten aldri rundt meg på skolen mer.

Plutselig hørte jeg et lite knekk, der jeg satt og gynget sakte fram og tilbake. Jeg stokk til med en gang og så meg rundt. Det var ingen der som jeg kunne se, men jeg var ganske sikker på at det måtte være noen.
"Hallo?", sa jeg høyt, mens jeg kjente jeg skalv en smule i stemmen.
Selvfølgelig, ingen svar.
"Ha...rrhhl?", kom det ut av meg, rett før noen grep om halsen min og klemte til. Jeg fikk ikke puste. Alt skjedde utrolig fort og jeg fikk såvidt høre en stemme i det fjerne.
"Slipp ham", sa stemmen.
Så ble alt svart.

Jeg våknet, der jeg lå, midt på gresset ved siden av parken. Halsen verket og det gjorde ubeskrivelig vondt. Jeg kunne gjette meg til hva som hadde skjedd. Det var selvfølgelig de samme fra skolen. De gir seg aldri.
Men hvem var personen rett foran meg?
Jeg kikket meg rundt igjen, men kunne ikke legge merke til noe annet enn en øde park. Det skjedde så fort og de er så smarte med å finne på triksene sine. Jeg reiste meg opp og begynte å gå hjemover mens jeg holdt meg for halsen. Da jeg kom inn døra hjemme, var det i gang med det vanlige husarbeidet. Støvsuging, tørking av støv og alt mulig annet som var typisk helgearbeid. Jeg følte meg ekstra ensom og fortapt. Hva er vitsen med livet mitt? Er jeg fanget i en ond sirkel full av hatere? Jeg la meg tidlig, men den dårlige selvtilliten og ensomheten som snek seg på meg hele tiden. Det pep inn meldinger på mobilen som jeg ikke gadd å sjekke engang.

Jeg våknet mitt på natta, i 2-tiden og automatisk gikk inn på kjøkkenet. Jeg gikk bort til kjøkkenredskapenene og fant den skarperste kniven. Jeg snek meg inn på badet og holdt frem kniven og siktet.

Jeg våknet av blod som rant rundt hele meg. Hvordan hadde alt det skjedd? Jeg ble stresset og fant fort frem plaster som jeg satt på. Så hørte jeg soveromsdøra ble åpnet. Uflaksen kom visst snikende inn på meg i dag også. Jeg måtte fjerne alt blodet før mamma rakk å komme inn, men det var umulig. Mamma sto i døråpningen allerede og jeg begynte å bli riktig svimmel.
Dagen gikk dårlig.