The Past

Det verste.

Mitt navn er Kimberley og jeg kommer fra Nord Amerika, men bor for tiden i Norge der jeg har vokst opp hele livet. Jeg går i 9. klasse på ungdomsskolen. Skolen er helt grei nok, men ikke elevene. De erter meg for alle mulige ting. Jeg vet ikke hvorfor engang.

Det har vært massevis av minner i løpet av livet mitt. Kanskje mest dårlige, men sikkert allikvel noen gode også. Jeg husker spesielt da jeg var yngre. Da mamma bestemte jeg skulle gjøre alt for henne i huset, mens hun var og dro seg på sofaen. Det var da det ble bestemt og hvis jeg gjorde noe som var galt, fikk jeg en straff for det. Ofte er straffene vonde og gjør vondt i flere måneder av gangen. Det burde jeg tross alt tåle når jeg bor hjemme, uansett. Jeg prøver å smile og føle meg bra nok, men da er det som regel mamma eller noen av de på skolen som får meg til å miste smilet. Kanskje på en god måte? Hvorfor skal ikke jeg få rett til å smile som alle de andre?Mamma tvinger meg til å være hjemme dagen lang etter en skoledag. Helst vil jeg egentlig gå på fotballtrening som alle de andre eller bare være være med noen. Istedet, blir jeg sittende hjemme. Mamma drikker som regel altfor mye og da er det ikke alltid like kjekt. Skulle ønske pappa var her og kunne stanse alt. Det er en helt grusom historie. Pappa døde for noen år siden da jeg var 7 år. Mamma og pappa hadde en helt forferdelig krangel sammen og tilslutt gjorde mamma hun aldri burde ha gjort. Jeg var der, så på hver eneste, minste detalj. Jeg forsto selvfølgelig veldig lite den gangen, men nå, forstår jeg alt hvis jeg tenker tilbake. Mamma ble satt i fengsel i 5 år, før hun hadde vist seg å være «ok» nok til å komme ut. Jeg var i fosterhjem på den tiden før mamma og jeg altså flyttet inn i en liten, grå leilighet, som vi bor i nå. Ting har ikke blitt særlig lettere siden vi flyttet hit. Mamma har virkelig vært helt ør og ute av kontroll, drukket altfor mye. Jeg har selv vurdert å ringe til barnevernet, men problemet er jo at jeg ikke tørr. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne dra langt, langt vekk fra den virkelige verden. Det er derfor jeg liker godt fantasy.

Første skoledag i første klasse gikk egentlig ganske fint. Jeg fikk fort venner og trivdes fra første stund. Det var uansett ikke alle som likte meg. Noen holdt seg så langt vekk som mulig og sa ikke engang et lite hei. Jeg tenkte ikke så mye på det. Dagene gikk og jeg hadde det veldig fint, nesten altfor fint. Jeg var en av de populære i klassen på den tiden. Så, etter omtrent en skolemåned, sluttet alt å være fint for meg. Folk fikk høre falske rykter om meg og jeg mistet mange venner. Jeg er borte i noen timer hos psykologen en skolehverdag i uken, så folk begynte stadig å lure på hvor jeg egentlig var. Det var ikke deres problem. Noen fikk straks vite om psykologtimene mine og det gjorde meg mindre og mindre venneløs for hver uke. Tilslutt, var hele klassen i mot meg. De baksnakket meg de siste månedene av 1. klasse og i begynnelsen av 2. Så begynte den fysiske mobbingen å slå tilbake på meg. Ingen lærere var der for meg, ikke i det hele tatt. Pappa prøvde hele tiden å trøste meg, der jeg satt innelåst på rommet nesten hver eneste dag. Selvtilliten var på bunn. Det har ikke blitt bedre med årene. Sånn har ting fortsettet og fortsettet de siste årene og jeg føler meg stadig mer og mer alene.