The Past

Jenta

I dag skjedde noe som virkelig gikk overraskende inn på meg. Jeg var ute i skolegården mens de samme guttene, som truet meg med sigaretten, slo og sparket meg, dukket det plutselig opp en jente. Jeg hadde aldri sett henne før og hun så ganske annerledes ut, på en god måte. Hun hadde langt, lyst og skinnende hår og øyne som glitret brune. Jeg studerte henne nøye og la merke til at hun tydeligvis var interessert i en type punk stil. Hun hadde tydeligvis svarte klær og var ganske tynn.

Den første tanken som slo meg var hva hun kom til å gjøre med meg. For hun sto bare der. Til og med guttene stanset å herse med meg. De sto også og stirret på henne. Hun gikk sakte bort til oss der hun stod og ba guttene om å slutte med det de holdt på med. Jeg ble overlykkelig. Det var virkelig aldri, før nå, at noen har våget å gjort det for meg. Guttene gikk sutrende sin vei og jenta ble stående med ryggen til meg uten å si noe. Jeg gikk smilende bort til henne der hun sto, og takket henne for at hun hadde vært så grei og hjulpet. Hun svarte meg ikke. Selv om jeg mange ganger prøvde å få en slags kontakt med henne, så hjalp det ingenting. Tilslutt gikk hun bare sin vei, og jeg sto der alene igjen som en statue.

Hvorfor overser alle meg? Selv det eneste mennesket som ikke har truffet meg før og ikke orket å bli kjent med meg engang. Jeg sparket hardt i en stein der jeg sto og legger meg ned på bakken. Tårene presset på og jeg kunne ikke la være å tenke tilbake på alle minnene i livet mitt. Tanken på at jeg snart skulle hjem til mamma, var grusom. Alle dagene var absolutt helt like. Jeg ville ha hjelp, men samtidig ikke. Trenger jeg egentlig hjelp?

Det ringte inn rett etterpå, og jeg kom meg fort inn til klasserommet. Jenta skulle begynne i klassen vår, noe som faktisk var overraskende for meg. Det er alltid noen som kaster papir på meg i timen, men denne gangen stoppet jenta det som skjedde hver gang. Jeg var så takknemlig, men hun kjente meg ikke godt nok til å vite om alt som skjer.

Det jeg vet, er at tingene ble litt bedre denne dagen. Jeg er enda fullstendig ødelagt innvendig og klarer ikke de psykiske smertene som gjør så vondt.
Jeg gikk innom Ask og så på hvor mange kommentarer jeg hadde. Minst 50 stykker og mer, hadde strømmet inn siden sist jeg var på. Jeg skummet i gjennom alle og vurderte å svare på noen av dem. Skulle jeg våge å gjøre det? Jeg var ikke helt god i hodet og følte meg ganske svimmel og "treg". Den ene kommentaren, som traff meg mest, var under "selfien" min. Jeg likte å ta "selfie" og legge dem ut. Det har blitt en vane for meg. Jeg ble svimmel og kvalm mens jeg leste. Skulle jeg våge å oppfylle hans ønske. Kanskje folk blir glad da. Jeg reiste meg opp fra stolen og forsøkte å finne ut hva jeg skulle gjøre.
-
"Du fortjener ikke å leve. Ta ditt eget liv, nå! Vi alle hadde blitt så glade! Bare gjør det, dummen! Vi kommer ikke til å savne deg i det hele tatt! Ahahh, for et tryne!"
-
Hvis det er dette alle vil, har jeg motivasjon til å gjøre det. Jeg har ingenting å leve for. Men - når jeg tenker på denne jenta, betyr ikke hun litt? Likte jeg henne? Hun ville jo ikke snakke med meg og hun kjenner meg ikke heller. Hva skal jeg egentlig gjøre? Kan denne jenta være mitt siste "håp"? Det er bare noe inne i meg som sier at jeg må bli bedre kjent med henne. Ivertfall for å finne ut hva jeg skal gjøre videre med alt. Jeg raste i gjennom resten av meldingene på Ask, før jeg bestemte meg for å legge meg. Tankene surrer fortsatt helt vilt rundt i hodet mitt.

Nå vet jeg hvordan jeg skal bli kjent med henne.