The Past

Oppdaget

Det var Alisia. Hun sto rett foran meg med armene i kors. Jeg smilte svakt og prøvde raskt å tenke meg til en forklaring på hvorfor jeg sto midt inne i huset hennes.
"Hva gjør du her? Følger du etter meg, eller?" sa hun irritert mens hun så bort på meg.

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare tilbake. Hodet var tomt og øynene begynte å fylle seg med engstelige tårer. Kroppen skalv og beina var ristet av redsel. Alisia la garantert merke til at jeg var livredd.
"Altså, jeg mente ikke å bryte meg inn heller," svarte jeg hest.
Alisia sukket og kom nærmere meg.
"Det er mange ting du ikke vet om med meg, men slike ting vil jeg helst holde private. Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre! Vi er ikke venner, okei? Så stikk," sa hun høyt og irritert.
Jeg kunne ikke tro hva hun hadde sagt. Det gjorde vondt inni meg. Var det virkelig slik hun mente?
Plutselig hørte vi det smalt i døra bak oss.
"Alisia! Hva er dette?!" ropte en kraftig stemme. Alisia så redd ut. Jeg snudde meg for å se hvem det var.
En høy og kraftig mann sto rett foran meg med armene plassert i kors. Han hadde stor utover mage og hadde masse grått og ekkelt skjegg rundt munnen. Det var nesten som om jeg kunne se rester av mat festet i det. Klærne han hadde på seg var en joggebukse og en millitærskjorte. I seg selv så han ganske skummel ut og jeg hadde mest lyst til å løpe hjem. Det var ekkelt at han stirret på oss.
"Hvem er denne fyren? Alisia, hva i huleste har jeg sagt om å ta noen med inn i huset?! Hæ? Hører du?!" brølte han til henne mens han raste forbi meg og tok et godt tak i halsen til Alisia - med begge hendene godt festet.
Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre. Panikken festet seg over meg og plutselig løftet jeg foten og sparket mannen hardt i skrittet. Mannen begynte å lage noen pipelyder, før han slapp Alisia og la seg ned på gulvet mens han bannet.

Jeg møtte blikket til Alisia og vi begge løp ut ytterdøra så langt vi orket bort fra huset. Det var en taus stillhet mellom oss, ingen sa noe som helst på en lang stund. Kanskje hun var sur på meg? Jeg ville så gjerne si noe, men når jeg åpnet munnen kom ikke et eneste ord ut.
Alisia brøt stillheten.
"Sorry for alt, Kimberley. Nå som du har fått deg et lite sjokk ved å ha vært hos meg, vil jeg gjerne at du får vite noe," sa hun og trakk pusten. "Men du må love meg å ikke fortelle det til noen. Skjønner du det?"
Jeg nikket bare og så på henne mens vi stoppet.
•
Beklager for at jeg ikke har vært så spesielt aktiv i det siste. Har bare prøvd å nyte sommeren! :)

Følg meg gjerne på Instagram: @historiebibliotek.