Den dagen

Flyreisen 2

Flyet er endelig her og vi er forhåpentligvis på vei om bord om få minutter. Grunnen til at flyet mitt er over en time forsinka er at amøbene i Norwegian ikke fant flyet som skulle hit for å ta oss til Bergen, så de måtte finne et nytt. Altså. Er det virkelig mulig å miste et fly? Vi snakker ikke om en tier. Vi snakker ikke om et lite nøkkelknippe. Vi snakker ikke om solbriller, mobiltelefonen, en lighter eller et boarding pass, men et forbanna fly. En boing 737. Det er plass til hundrevis av passasjerer i et sånt fly. Det er for faen ikke mulig å MISTE et fly. Jeg av alle bør jo være meget forsiktig med å uttale meg om å miste ting, siden jeg strengt tatt ikke burde få eie noe, fordi jeg er tidenes vims. Men jeg tror til og med JEG, vimsekoppen Silje Nerland, hadde hatt store vansker med å miste et fly. Irritasjonen over dette makkverket av et flyselskap gjør at jeg sitter her og rister. Det slår snart ut på Riechters skala. Smsene jeg sender Stian på løpende bånd er så fulle av frustrasjon og galle at jeg tror han snart angrer på at jeg skal komme på besøk.

Min frustrasjon alene kan gjøre at en seismograf slår ut på minst 3 på Riechters, men jeg merker sakte men sikkert at jeg sterkt har undervurdert mine soon-to-be-medpassasjerers gryende frustrasjon. For ikke å si makeløse sinne. Han som akkurat for øyeblikket sitter ved siden av meg er så sint at det ryker ut av ørene på han. Han høres ut som Darth Vader med influensa etter all knurringen han har rettet mot de Norwegian-ansatte. Og han klarer jo selvfølgelig ikke å holde kjeft nå heller. Det kan virke som han har fullstendig tro på at min dag kommer til å bli så ustyrtelig mye bedre av å høre at han gjentar kjeftingen, som han nettopp har utført på Norwegian-tullingene, til meg. Bare litt lavere. Herre min. Jeg kunne jo ikke unngå å høre han den første gangen. Den mannen trenger ingen ropert. Han trenger ingen mikrofon. Å være bergenser holder i massevis. Jeg skulle forresten ønske at de svetteperlene han har på overleppa var de eneste svetteperlene i synsfeltet mitt. Men svetteringene som åpenbarer seg på den lyseblå skjorta hans minner mer om Atlanterhavet og de bare sprer seg. Jeg kan SE at de sprer seg. Jeg kan se at de litt mørkeblå og våte områdene sakte men sikkert prøver å utrydde de tørre og lyseblå områdene. De sprer seg så raskt at jeg nesten tror at de kommer til å smitte over på meg. Kan vi ikke bare boarde snart? VÆR. SÅ. SNILL.