Klokka er 17:30. Jeg har nettopp våknet for tredje gang. Det er ikke så vondt å være i live lenger. Men Stian er sur. Han er sur fordi jeg skal være på besøk i bare en uke og gikk så på fylla med Klara at jeg er ubrukelig besøk en hel dag. Han er sur for at jeg har vondt i hodet og milten og leggene. Han dro på jobb klokka 07:45 og kom hjem 16:17. Det er ikke så forbanna mye tid med meg han har gått glipp av. Makan til sutter og syt har jeg aldri hørt. Det er så forbanna irriterende.
Stian: Det er så typisk deg å være fyllesjuk hele dagen en av dagene du er på besøk. Dette blir ikke noen koslig dag!
Jeg: Du har vært på jobb i hele dag..
Stian: Du skjønner hva jeg mener.
Gjør jeg det? Skjønner jeg hva han mener? Det skal jeg ærlig innrømme at det gjør jeg ikke. Jeg skjønner ikke. Det eneste jeg skjønner er at han er sjukt masete. Nå skal vi ut å gå med hund. En hund som ikke kan å gå tur. Den kan ikke å høre etter og den kan ikke å gå i rett linje i mer enn 3 hundredeler i strekk. Hvis strekningen du går med hunden er 3 kilometer har hunden gått minst en mil. Sikk sakk. Gode gud. Det regner jo selvfølgelig også… Ser jeg ut som en person som pakker med seg regnjakke og støvler?
YOU ARE READING
Den dagen
General FictionSilje er dritlei. Av ubrukelige folk som absolutt skal reise med fly, av kjæresten Stian, av småunger på offentlig sted og kaffe som absolutt ikke tilfredsstiller kravene.
