Den dagen

Glassmagasin og rutsjebane

"Hvor vil du gå?" spør Stian. "Seriøst? Jeg vil ikke gå i det hele tatt. Det regner sidelengs", sier jeg. Stian himler med øynene. Blæ. Å himle med øynene er så sjukt teit. "Kan vi ikke bare gå til Sletten senter da? Så kan jeg stikke innom glassmagasinet og kjøpe gave til Nina.  Vi skal jo på bursdag på lørdag", sier jeg.En usedvanlig praktisk ordning. Stian snur seg brått mot meg. "Så må jeg stå å vente utenfor?" "Eh, ja?" Djizes. Det er jo ikke lov med hund inne på senteret. Det sier seg sjøl. Noen ganger stiller den mannen helt latterlig idiotiske spørsmål. "Slå to fluer i en smekk. Jeg veit jo hva jeg skal kjøpe. Det tar fem minutter", sier jeg og smiler mitt søteste smil opp mot han. Jeg veit at jeg kanskje ikke høres ut som en person med noe søtt smil. Jeg kan hvis jeg vil.

Jeg får det som jeg vil. Eller. Det er en overdrivelse. Hadde jeg fått det som jeg ville hadde vi ikke gått ut. Men til og meg jeg forstår at den tjukke hunden deres trenger å få gått litt. Ellers kommer hun til å få diabetes og tette blodårer. Hun ser ut som Elvis rett før han døde. Hvis Elvis hadde vært en hund. Jeg og Stian har en tendens til å krangle når vi går med hunden. Vi blir alltid uenige om noe. Hvor vi skal gå. Om han klarer å holde orden på bikkja eller ikke. Hvem som skal holde båndet. Og jeg blir alltid sur hvis han ikke kan holde både hunden og hånden min samtidig. Altså. Man holder hender når man er ute og går tur. Jeg er ikke så opptatt av roser og valentines day og alt annet ræl, så den lille hverdagsromantikken kan jeg vel for faen få. Alle er ikke helt enig. Fordi det er så upraktisk.. Skal vise deg upraktisk, din jævla nisse, tenker jeg.

Glassmagasinet. Et sted jeg absolutt ikke bør få gå inn. Hvis du puster litt hardt kan ALT der inne bli ødelagt. Og ALT der inne er himla dyrt.  Og jeg er ikke en person som har penger til å betale for tredve knuste vaser eller vinglass jeg knuste fordi jeg tilfeldigvis nyser rett ved et tilbudsbord. Uansett. Nina ønsker seg en av de stripete vasene som er så populære for tiden. Alle har de. Moren min har en. Søskenbarnet mitt har en. Førtiåtte av de jeg følger på instagram har en. Fyren eller kvinnen som fant på å lage en stripete vase i helt standard form har altså skutt føkkings gullfuglen og sikkert tjent en billiard på at norske (og sikkert andre europeiske) rikinger skal ha SAMME vase. Gratulerer. Jeg trekker inn pusten og holder magen inn når jeg stavrer bort til en hylle med disse grusomme vasene på. Jeg prøver å bevege meg rolig. Ikke nyse. Ikke skli. Ikke puste for hardt. Jeg er så jævlig redd for å rote det til og knuse noe at jeg begynner å skjelve i hele kroppen. "Kan jeg hjelpe deg med noe?" Møkkadame. Forstyrrer meg i den intense konsentrasjonen. Jeg rister på hodet. Forsiktig. Bærer vasen som den var en baby bort til kassen og legger den forsiktig ned. Den har ikke knust enda. Er så stressa at jeg får lyst på en røyk.

Stian finner alltid en eller annen merkelig stikkvei vi aldri har gått før, som vi må gå. Ja vel. Whatever makes you happy, tenker jeg og følger etter. Jeg måtte gå med hunden, og posen med gaven.   "Vi brukte alltid å snike oss gjennom her, selv om vi måte gå igjennom hagen til en sjukt sur fyr. Han ropte alltid og kjeftet. Lars kastet en snøball INN vinduet hans en gang. Fyfaen. Vi har aldri løpt så raskt før." "Haha. Så jævlig typisk dere", sier jeg. Vi står oppe på en liten bakke og ser ned på en lekeplass. " Stian sklir ned på føttene og løper over grusen. Converse og vått gress er en usedvanlig ustødig kombinasjon. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få meg ned her uten å gå kraftig på snørra. Stian ler. Jeg ser opp på han. Det blikket der kjenner jeg så alt for godt. "Oh no. Du våger ikke", sier jeg. Han roper på hunden. Selvfølgelig har jeg båndet snurret rundt hånden. Kan ikke slippe. Det rykker. Conversesåler glir mot gress. Halebein og ræv treffer bakken. Og jeg sklir nedover som om jeg var en toåring i en rutsjebane. Den eneste forskjellen er at en toåring ville hylet av fryd, men jeg er forbanna. Jævla mannfolk.