Våknet igjen. Hodet mitt sprenges snart. Ikke snu meg. Ikke nikke. Ikke snakke. Bare ligge med øynene igjen og late som om alt er fint. Makan til tømmermenn har jeg aldri hatt. Tømmermenn som danser linedance med steppesko. Fyfaen. Jeg klarte jo i allefall å få Klara til å unngå han med seriøse skjorteproblemer. Det var på hengende håret. Jeg mistet jo henne en liten periode og har nesten aldri vært så stressa i hele mitt liv. Hadde hun prestert å forlate meg for den fjotten i mintgrønn skjorte hadde jeg, som venninne, feilet. Er en 24 år gammel jente nettopp blitt singel, er det venninnens fordømte plikt å følge med på hvem hun blir med hjem tre uker etterpå. Jeg hadde altså Klaras ære hengende på mine skuldre. Og sammen med den lå min egen. Jeg løp rundt. Jeg svettet. Jeg speidet. Jeg var Legolas. Klara hadde bare vært på do. Sa hun. Vel, det hadde hun ikke. Sugemerket hun hadde på halsen var jo på størrelse med Mjøsa. Like giftig så det ut også. Så gikk jo både bena og øynene hennes i kryss også på det tidspunktet. Rett i taxi. Hun klarte så vidt å si adressen sin sjøl. Herre gud.
Tømmermennene har sluttet med linedance nå. Gått over til breaking. Sove mer.
YOU ARE READING
Den dagen
General FictionSilje er dritlei. Av ubrukelige folk som absolutt skal reise med fly, av kjæresten Stian, av småunger på offentlig sted og kaffe som absolutt ikke tilfredsstiller kravene.
