Den dagen

Spygrønn

Åååå. Hodet mitt. Magen min. Det velter seg. Må ned på badet. Må ha vann. Må. Aldri. Drikke. Øl. Igjen. Klara er skyldig. Det er Klara sin skyld. Det var Klara sitt forslag at vi plutselig skulle drikke øl og gå på studentmøkkefylla. Og hun er ondskapsfullt klar over at jeg aldri klarer å si nei. Jeg klarer ikke å si nei til den dama der. Men makan til uintelligent forslag..

Au. Trapp. Au. Au. Au. Au. Ett føkkings au for hvert trinn i trappa. Det skvulper med gift og galle og syre og dritt i magen og det er jo akkurat det jeg fortjener etter alt ølet som sklei ned i gapet i går. Men hadde jeg visst at jeg kom til å gjennomgå et levende, personlig mareritt i dag hadde jeg jo aldri gjort det. Ikke de tre siste i allefall. Tapper vann i flaske. Lyden av vannet som kommer ut krana er så HØY. Alle bevegelsene jeg er nødt til å gjøre gjør så vondt. Leggene gjør vondt. Milten gjør vondt. ØRENE gjør vondt. Kan noen, hvem som helst, fortelle meg hvilken premieidiot som laget den første alkoholholdige drikken? Og hvem i huleste laget nummer to? Og hvordan i helvete har å tylle i seg gift på høykant blitt en helt ok del av vestlig kultur? Det gir ingen mening. Det gjør så vondt i dag. Og den idioten som serverer meg et føkkings ordspill med søte kløe og noe svie smeller jeg ned. Denne kvalmen var ikke en del av planen.

Må. Opp. Til. Senga. Trapp. Au. Sender melding til Klara: Du skal faen meg takke meg for at du ikke endte opp med polkagrisen i mintgrønn skjorte. Har så vondt. Var gøy. Håper du har det vondt også, ditt nek.

Får svar og det piper og pipingen borrer seg inn i hodet. Svar: DU MÅTTE SENDE MELDING FØR KLOKKA HALV ELLEVE??