Den dagen

Flesland

Endelig har vi landet i Bergen. Det skulle faen meg ta tid. Nå snakker Stian i telefonen med moren sin, som forhåpentligvis har maten klar når vi kommer. Stian er ikke sur en gang, selv om han måtte vente her på Flesland i to timer. Å si at han er smørblid ville være å ta i, men han er jo oppegående nok til å forstå at denne forsinkelsen ikke på noen måte har noe med meg å gjøre. Det var jo tross alt ikke JEG som rotet bort et jetfly. Har forresten bestemt meg for å aldri fly med Norwegian igjen. Når de roter bort en Boing 737 kan de jo umulig være skikket til å ha ansvar for sikkerheten til en så stor haug med passasjerer. Forresten så var selve flyturen et helvete. Et levende, føkkings helvete. For det første får man jo ikke kaffe på Norwegians flyvninger. Det er jo latterlig i seg selv, men man vet jo at det er sånn det er, om man er over konfirmasjonsalder. Det burde i alle fall ikke komme som noe stort sjokk på alle disse dresskledde førtiåringene som leser Dagens Næringsliv på flyet, og som har stresskoffert som glinser. De reiser jo denne distansen flere ganger i uka. Men jeg kan avsløre at det var et veldig stort sjokk for noen. For noen var dette et så stort sjokk at man måtte rope og kjefte og påpeke at det var det var det minste de kunne gjøre, siden vi hadde ventet så lenge. Vel, flyvertene nå til dags har jo ikke så mye til felles med Jesus at de bare kan gjøre om vann til vin, eller kaffe, for den saks skyld. Det burde man strengt tatt skjønne. Noen ny Messias åpenbarer seg ikke slik at en eller annen slesk finansidiot kan få en kopp kjip flykaffe på en overfart fra hovedstaden til landets nest største by. Det skal nok mer til. Han har jo latt vente på seg en stund, så at han skulle komme akkurat der og da var litt vel mye å forlange. I utgangspunktet var jo denne kjeftesmella det siste jeg trengte. Det verste var jo ikke at mannen oppførte som en klassisk idiot, men den jævla ropinga klarte jo selvfølgelig å vekke et par tvillinger på 6 måneder med kolikk. Resten sier seg selv.