Stian skravler. Det er jeg jo vant til. En av de tingene jeg setter mest pris på med han er jo at han snakker mer enn meg. Jeg ELSKER menn som snakker mer enn meg. Det er i seg selv en bragd og noe man bør bli premiert for. Diplom og medalje og i det hele tatt. Herre min, jeg jobber jo med snakke mye. Samtidig som jeg klipper hår, selvfølgelig. Det er bare det at han virker nesten litt hysterisk nå. Forteller de rareste historier som selvfølgelig er totalt uinteressante for meg. Han har ikke spurt meg om ett forbanna spørsmål siden jeg kom. Ikke en gang et lite ”Hvordan gikk turen?”. Jeg har jo selvfølgelig lyst til å fortelle i det lange og det brede om den der jævla vekkerklokka med slips og stresskoffert. Men jeg slipper ikke til. Han snakker som en foss. Han snakker som føkkings Niagara Falls. Det er så mange ugler i mosen nå at Animal Planet burde vært her og filmet. Æsj. Jeg tenker for mye. Er sikkert ikke noe.
YOU ARE READING
Den dagen
General FictionSilje er dritlei. Av ubrukelige folk som absolutt skal reise med fly, av kjæresten Stian, av småunger på offentlig sted og kaffe som absolutt ikke tilfredsstiller kravene.
