Jeg satt ved vinduet å så på reindråpene som rant nedover vinduet. Jeg prøvde å telle på dem, men det var umulig. Like umulig som å slutte å gråte når jeg tenkte på den døde bestevennen min. Ida. Ida var den eneste som forsto meg. Ortnlig. Hun var den enste som kunne få meg til å le ortnlig, gråte orntlig og smile ortnlig.
Mamma ropte brått med en stresset stemme. "MIDDAG!" Jeg gikk ned trappa og satte meg på min faste plass ved siden av pappa. Men som vanlig den siste uken var plassen tom.
Til middag hadde vi kjøttboller og poteter. Pappas favoritt. Mamma hadde laget det spesielt til pappa siden han hadde lovet å komme hjem tidligere. Men det gjorde han ikke. Jeg har vært sur på han hele uka. Fordi han ikke er der for mamma og får ikke se døtrene sine vokse opp.
-Hvordan var det på skolen idag? Spurte mamma.
-Helt greit. Svarte jeg
-Kjempe gøy! Sa Susan. Så begynte hun å fortelle en historie om henne å vennene sine som ikke var sann i det hele tatt! I mens hun fortalte historien om at hun å vennene re på enhjørninger og sklei ned regnbuer hele storefri tenkte jeg på hva pappa gjorde nå. I mens jeg tenkte på det kom en mann inført i svart lang kåpe. Han tok av seg lua å sa hei og så veldig vennlig på meg. Mamma sa forskrekket ut og dro han med seg ut utenfor døra. Susan så redd på meg. Jeg tok armen rundt henne å sa at det gikk bra. Hun lente seg mot meg.
YOU ARE READING
Life
Teen FictionNikki Stevens er 14 år gammel og lever et tøft liv. Bestevennen har nettopp gått bort i en tragisk ulykke og faren er aldri til stede. Moren derimot er for mye til stedet. Det samme med lillesøsteren Susan! En dag møter Nikki, en voksen mann som mo...
