Life

Life (del 11)

-NICO! Hva i svarte? Er du helt idiot?
Skrek jeg til han. Nico pustet tungt. Pappa reiste seg opp og gikk ut. Han smelte hardt igjen døren. Mamma gikk etter han. Flaks at Susan var hos farmor. Jeg løp etter mamma og pappa. Pappa hadde tatt en kost og var på vei bort til bilen til Nico. Han gikk bort til frontruten og slo så hardt han kunne med kosten. Nico spurtet bort og dyttet vekk pappa.
-VET DU HVA DU HAR PUTTET FAMILIEN MIN GJENNEOM? Skrek pappa mens han slo i hjel bilen. Jeg skjønte ikke helt hva han mente med "familien vår gjennom"... Det var MIN bestevenn som døde. Ikke deres. Jeg så at Nico hadde lyst til å slå pappa igjen.
Mamma snudde seg og så at jeg sto å så på. Hun hadde tårer i øynene. Hun tok meg i armen og dro meg inn. Hun hentet telefonen. Jeg skjønte hvem hun ringte siden hun bare tastet tre tall.
-Mamma det kan du ikke! Pappa kan bli arrestert.
Mamma la på.
-Han kommer til å bli det uansett. Nico kommer selvfølgelig til å ringe politiet.
Man kan bli arrestert for å ødelegge en bil, men ikke for å bare slå til en person.
Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe. Jeg løp ut.
-NIKKI!
Jeg løp bort til Nico og dyttet han bort. Så til Pappa. Jeg dyttet han også bort og tok fra han kosten. Bilen var helt ødelagt. Det var bare et par glasskår igjen av vinduene og det var en haug av bulker på bilen. Jeg slang fra meg kosten og la merke til at jeg hylgråt. Jeg løp, men ikke hjem. Jeg løp automatisk til Ida. Det hadd vært en vane før hun døde og før foreldrene flyttet. De syntes det ble for mye minner.
Men uansett løp jeg bort til der hvor Ida pleide å bo. Jeg stoppet utenfor og så opp på der hvor vinduet hennes pleide å være. Det øverste til venstre. Jeg kjente en klump i halsen. Så kjente jeg tårene som presset på. Så kjente jeg hvor mye jeg egentlig hatet Nico. Han er en jævla drittsekk! Hun lukket øynene og tenkte på alle de morsomme minnene hun å Ida hadde hatt. Når hun åpnet dem sto to ukjente blå øyne rett foran henne. Jeg skvatt litt.
-Går det bra eller? Sa en kjent stemme. Men jeg kunne ikke huske hvor jeg hadde hørt den.
-Jeg er Simen. Jeg går i pararell klassen din. Så husket jeg stemmen. Han hadde mørkeblondt hår og var høy. Han hadde på seg en svart t-skjorte og mørke blå jeans. Håret hans hang litt foran det ene øyet. Han kastet litt på hodet for å få det vekk.
-Oja... Ja, Jeg er Nikki.
-Ja jeg vet.
Det var stille en liten stund.
-Går det bra med deg. Jeg hørte at du gråt istad.
Faen. Nå må jeg forklare alt som har skjedd.
-Oja... Det var ikke noe spesielt. Men takk for at du spurte. Sa jeg og presset frem et lite smil.
-Ikke for og gjøre ting værre, men hvis det er noe med Ida og du vil snakke om det så...
HÆ? Hvordan visste han hvem Ida var. Og hvordan visste han... HÆ?
-Hvordan vet du hvem Ida er? Spurte jeg på en måte som fikk meg til og høres veldig overbeskyttende ut.
-Ehh... seriøst? Sa han mens han flirte litt.
-Skal ikke liksom bestevenner vite alt om hverandre.
Jeg så på han med et spørmsålstegn i ansiktet.
-Jeg var jo halvbroren til Ida.
Nå skjønte jeg ingen ting. Ida fortalte meg alt og jeg fortalte henne alt. Hvorfor ville hun ha holdt dette skjult for meg?