-Det er deg! Sa jeg og var litt redd, men samtidig litt spent. Kanskje han kunne svare på spørsmålene jeg ikke turte og spørre mamma om. -Hva mener du? Sa mannen uten navn. -Det er du som braste inn i huset vårt. Han så litt redd ut. Som om han hadde tenkt til og løpe bort. -Ja. Det er meg. Jeg vet at du lurer på masse og har en del å spørre meg om, men la oss bare gå inn, ta oss en kopp kakao og snakke om det Stine ville vi skulle snakke om. (Stine er moren min) Vi gikk inn. Jeg satte meg ned ved et bord ved et vindu mens han bestillte. Han bestillte to kopper kakao og to oreokaker. Det beste jeg viste! Jeg vedder på at mamma sa noe som at hvis han bestillte det kom jeg til og svare på alt. Oreokake er som dop for meg. Han kom bort med mitt og gikk tilbake for og hente sitt. Han tok en slurk av kakaoen sin og lente seg tilbake i stolen. -Så. Nikki. Jeg vet ikke så mye om venninna de, men som jeg har oppfattet det har hun flyttet utenlands? Jeg så rart på han. Hadde ikke mamma fortalt han det? Jeg pustet inn. -Nei... Ehhh... Jeg er ikke så veldig glad i og snakke om det, men hun ble påkjørt. Ved senteret der. Men det værste er at mannen som kjørte på henne bare kjørte videre. Han fikk et rart blikk i ansiktet. -Ehhh.... Hvordan så hun ut? Spurte han. Jeg tok frem mobilen og viste han et bilde av Ida. Det brune skulder lange håret. De store brillene og det morsomme smilet. Han fikk et enda rarere blikk.
Det var stille en lang stund. -Jeg beklager veldig mye Nikki, men jeg må dessverre gå. Så han og stormet ut døra.
----------------------------------------
JEG VIL GJERNE HA MENINGEN DERES! KOMMENTER OG SI HVA DERE SYNTES!:) PS: DEL 7 KOMMER ETTERPÅ:)
YOU ARE READING
Life
Teen FictionNikki Stevens er 14 år gammel og lever et tøft liv. Bestevennen har nettopp gått bort i en tragisk ulykke og faren er aldri til stede. Moren derimot er for mye til stedet. Det samme med lillesøsteren Susan! En dag møter Nikki, en voksen mann som mo...
