Life

Life (del 7)

Jeg satt i stua med mamma, pappa og mannen som enda ikke hadde navn.
Pappa var litt sur mens mamma var mer bekymret for meg. -Igjen, jeg beklager så mye! Men jeg vil gjerne snakke med Nicole på nytt imorgen vis det er greit for dere. Nicole? Tenkte jeg. Hvem søren var Nicole? Mamma så strengt på han. -Ehhh.... Jeg mener Nikki.... Okey, nå visste jeg at det var noe galt.
-Nikki, kan ikke du gå på rommet ditt. Vi skal bare snakke litt med Nico. Sa pappa. Jeg reiste meg og gikk opp trappa.

Klokken var seks og jeg hadde sittet på rommet i en time nå. Jeg hadde hørt pappa skrike en gang, men nå var de stille som mus. Pappa var den som var mest sur. For at han bare lot meg være der liksom. -Nikki! Nå kan du komme ned! Ropte mamma. Jeg løp ut døra, men gikk sakte ned trappa. De satt fortsatt i sofaen. Mannen satt i stolen min og pappa og mamma satt i sofaen. -Nikki. Sa mannen. -Jeg beklager veldig mye for at jeg bare gikk, men det høres ut som du har det veldig vanskelig så jeg har VELDIG lyst til og hjelpe deg. Bare hvis du vil.
Jeg smilte og nikket. Jeg så et lite smil i munnviken hans.

Jeg satt i stolen min og pysjen min og så på barnetv med Susan. Jeg syntes det var kjedelig, men siden hun skulle legge seg om tre sekunder lot jeg henne se på det. Mamma kom ned og sa at Susan skulle legge seg.
-Jeg tror jeg legger meg jeg å...
-Klokka er jo bare sju. Sa mamma.
-Jeg er ganske trøtt.... Jeg ser kanskje en film i senga. Sa jeg. Jeg ga mamma og pappa en klem også gikk jeg å la meg. Uten å se film.

Jeg våknet klokken halv seks av at telefonen min ringte. Ukjent nummer.
-Halo? Sa jeg med en utrolig trøtt stemme. -Hei! Sa en kjent stemme
-Det er Nico. Beklager for at jeg ringer så tidlig, men jeg.... Jeg måtte bare fortelle deg noe.... -Ja?
-Jeg... Eh.. Vet du hva jeg forteller deg det klokken to idag når vi skal møtes. Sa han også la han bare på. Hva skulle han fortelle meg? Så sovnet jeg igjen, men bare en halvtime etterpå måtte jeg opp.

På vei til skolen møtte jeg en fra klassen. Benjamin. -Hei! Sa han.
Jeg tror Benjamin er homofil. Altså han har ikke sagt det, men når man er gutt og går i merke klær og skinn bukser så får man en liten anelse.

Når skolen var ferdig tok jeg bussen til byen igjen. Denne gangen satt jeg meg ved siden av en liten gutt som sikkert bare var elleve eller ti. Det jeg syntes var bra med og dra klokken to var at jeg slapp og være der de siste to timene. Alle hadde spurt i hele dag om jeg hadde det bra etter det som skjedde med Ida. Og når noen spør femti ganger om jeg har det bra så har jeg det ikke bra.

Når jeg var fremme var allerede Nico der. Denne gangen hadde han ikke på seg six pence. -Hei! Sa han også klemte han meg. Sånn som pappa gjør. Bare hardere. Vi gikk inn og han bestillte det samme som igår. Når han hadde bestilt satt vi oss ved det samme bordet som igår. Han tok en bit av oreokaken
-Oreokaken er det beste jeg vet. Sa han. -Samme her! Sa han. Han så på meg og smilte. Det er første gang jeg så det. Mamma har alltid sagt at øynene mine er like pappa sine, men jeg synes de lignet mer på Nico sine. Av en eller annen grunn. -Hva var det du egentlig skulle fortelle meg? Sa jeg med munnen stappet med oreokake.
Han pustet dypt inn.
-Okey... Ikke frik du nå, men... Jeg tror jeg kjørte på vennen din....