Life

Life (del 9)

-Hva?!! Skrek pappa så høyt at jeg skvatt. Mamma så litt rart på Nico. Som om de kommuniserte med øynene. -Hvorfor? Det jeg gjorde var forferdelig! Sa Nico. Han hørtes ikke glad ut i det hele tatt. Pappa gikk ut på verandaen en tur også kom tilbake etter kunn tre sekunder eller noe.
-Vennen! Jeg vet at dette er dit valg, men hvordan kan du ikke anmelde han! Denne mannen ødela livet ditt!
Pappa hadde et poeng. Men jeg ville ikke høre på han. -Jeg kjente Ida best av alle sammen og jeg vet at hun ikke ville ha arrestert han. Så jeg gjør det for henne... Mamma hadde tårer i øynene. Pappa var fortsatt sur, men han ga meg en klem og et lite smil. -Takk. Sa Nico. Jeg har aldri tenkt på det før, men jeg og Nico har ganske likt navn å. Vi er ganske like. Både utseendemessig og personligheten vår. Men jeg hadde ikke tenkt til og anmelde han. Selvom jeg aldri hadde følt meg så ensom før. Etter at Ida døde altså. Jeg hadde liksom ikke følt noe. Jeg var helt tom. Jeg hadde lyst til og skrike. Eller knuse noe. Mens jeg tenkte sa plutselig pappa. -Du er heldig nå Nico, men siden du slipper unna med dette får du ikke lov til og treffe datteren min lenger! Sa pappa og stormet opp.

Jeg våknet av at mamma kom inn for og legge inn rene klær i klesskapet mitt. -Du kan sove et kvarter til hvis du vil.
Jeg satt meg opp og gjespet. Jeg greide ikke og sove igjen nå så jeg bestemte meg for og lese litt mer i den døskjedelige boka som jeg ikke forsto noe av.
Når jeg hadde jobbet meg gjennom to sider gikk jeg opp for og spise frokost.
Jeg smørte meg bare en brødskive med salami også gikk jeg og kledde på meg. Jeg tok bare på joggebukser med singler og en cardigen. Og håret i en hestehale siden jeg ikke hadde dusjet.
Siden det var torsdag skulle jeg følge Susan til skolen. Vi gikk ikke på samme skole, men dette er en av de to dagene vi starter samtidig så da følger jeg henne siden pappa aldri har tid og mamma... Mamma gjør det bare ikke.

Når jeg var fremme på skolen kom jeg en halvtime forseint. Læreren brydde seg ikke. Det gjorde hun aldri.

I friminuttet gikk jeg ut bare for morro skyll. Alle de andre var inne og siden de ikke stoppet og spørre hvordan jeg hadde det gikk jeg ut. Jeg satt ved benken på mobilen og spiste lunsjen min. Jeg så opp og plutselig sto Nico der. Rett foran meg. -Har du lyst til og bli med og gå en tur? Spurte han.