Life

Life (del 3)

Klokken var nå halv tolv på moriningen og jeg lå enda i senga. Jeg så mobilen. Idas nummer var fortsatt der. Jeg hadde vurdert før å slette det, men det gjorde jeg ikke. Jeg hadde mange bilder av henne på mobilen å, men de ville jeg heller ikke slette. Det var liksom det enste minne jeg har etter henne. Å selvom det var trist var det samtidig litt fint å se på bildene av henne.

Det hadde fått en time og jeg leste en bok som jeg har lest på i snart et halvt år. Boka er døds kjedelig, men det var Idas favoritt så jeg hadde bestemt meg for å gi den en sjanse. Ida var ulik fra alle andre. Det var en av de mange tingene jeg likte ved henne. Hun hatet politikk, men foreldrene og alle hun kjente sa at hun burde bli politiker.
Jeg hater den personen som kjørte over henne. Takket være den person har ikke jeg noe liv lenger. Etter at Ida hadde blitt påkjørt hadde personen bare kjørt videre.
Legene hadde gjort alt de kunne, men mannen som kjørte på henne hadde knust hjertet hennes. Og mitt. Han hadde kjørt over lungene, hjertet og deler av hjernen var ødelagt. Etter den dagen har jeg aldri vært meg selv.

Jeg gikk ned trappen og der satt Susan å så på et barneprogram. Mamma sto på kjøkkenet å stekte rundstykker. Hun var tydeligvis i godt humør, for når mamma er i godt humør lager hun alltid pannekaker å hjemmelagde rundstykker. Mamma pleide å være kokk, men når Susan begynte på skolen bestemte hun seg for å være hjemme.
-Hvorfor er du i så godt humør? Spurte jeg mens jeg så på mamma danse en blanding av salsa å tango. -Faren din er hjemme og han har tatt seg fri resten av påsken. Sa hun mens hun kastet en pannekake opp i været. -Å. Sa jeg. Jeg hørtes kanskje ikke så glad ut, men jeg var det. For mammas skyld.

Jeg satte meg ned ved siden av Susan da pappa plutselig hoppet ned trappen. Han var også i godt humør. Susan løp bort til pappa og kastet seg i armene hans. Hun var kjempe glad. Jeg å. Pappa kom bort å ga meg en god klem. -Jeg har savnet dere. Sa han høyt.
Mamma sa det samme tilbake.
Plutselig ringte hustelefonen. -Jeg tar den. Ropte jeg å gikk bort til hylla.
-Halo? Sa jeg. -Hei! Er dette Nikki? Jeg er... Før han rakk å fullføre setningen rev mamma telefonen ut av hånden min å la kjapt på.