Life

Life (del 5)

Mamma og pappa kom ned igjen. Mamma hadde gråtet. Det så jeg fordi hun hadde vann under øynene. De satt seg ned og latet som ingenting.
-Går det bra mamma? Spurte jeg forsiktig. Mamma smilte og så på meg. -Ja jenta mi det går helt fint. -Vil du kanskje forklare hva som nettopp skjedde. Var det den mannen som kom... Holdte jeg på og si, men så husket jeg hva mamma hadde sagt. Hun så strengt på meg. -Skal jeg fortelle det? Spurte pappa mamma.
Hun fortsatte og skjære i pannekaken sin uten å si et ord. Når hun hadde tatt en bit sluttet hun å spise og så på oss.
-Det er ikke noe spesielt bare det at det er en mann fra jobben som er litt slitsom... Løy hun. Jeg himlet med øynene og begynte å spise igjen. Pappa så det. -Jenta mi, er det noe du vil si?
-Nei, jeg bare syntes det er teit å juge. Dere har lært meg å Susan at vi ikke skal juge. Også gjør dere det selv! Sa jeg. Mamma var nesten på gråten igjen. Men hun tok seg sammen. -Kan jeg gå fra? Sa jeg og var litt irritert i stemmen. Pappa nikket mens han strøk mamma over ryggen. -Susan du kan gå fra du å. Hun reiste seg fra bordet og gikk bort til mamma og ga henne en klem. Skulle gjerne gjort det jeg å, men jeg var ikke SÅNN sur! Denne gangen var det ortnlig.

Jeg satt på rommet mitt. Imorgen var det skole. Jeg gruet meg. Ikke fordi vi kom til og ekstreme mengder med lekser. (Da har jeg i hvertfall noe og gjøre om ettermiddagen) Det er mer fordi at alle kommer til og gå rundt og snakke om Ida. Og det orket jeg bare ikke!
I mens jeg lå og tenkte på det kom mamma inn på rommet mitt.
-Kan jeg komme inn? Spurte hun. Hun var mer glad nå. -Du er allerede inne. Så jeg like irritert som istad. Mamma pustet inn og satte seg ved sengen min.
-Det er en mann....som...ehhh, jeg vil at du skal snakke med. Sånn psykolog. Jeg reiste meg opp og så redd og strengt på henne. -Mamma det kan du ikke mene! Det er nok at jeg må leve uten Ida, men å snakke med henne med en fremmed gjør alt bare verre!
-Jenta mi! Jeg vil bare at du skal få snakket om ting du kanskje ikke har så lyst til og snakke med meg eller pappa om! Kan du ikke bare gi det en sjanse?
Det var stille en lang stund. -GREIT!!!
Hun smilte. -Fint! Det er i morgen etter skolen, så skal du møte han på en cafe. Du vet... Hva heter den! Deli de luca!
-Vent! Skal jeg snakke med en fremmed mann om dysterheten min offentlig?! Mamma så på meg med et oppgitt blikk. -Ja! Greit!!

Det var neste morgen og jeg hadde ikke husket hva jeg gjorde på kvelden i går. Klokken var bare sju men det var jo skole idag. Før så pleide jeg bare og hate skole på grunn av lekser, men nå hater jeg skole på grunn av alle som snakker om Ida.

Jeg gikk ned og smørte meg en brødskive med ost. Jeg slukte brødskiva og gikk opp og pakket sekken.
Så dro jeg. Veien til skolen var ikke lang. Men etter at idioten kjørte på Ida har jeg aldri gått den samme veien til skolen. For den veien vi pleide og gå var den enkleste, men det var for tungt. Og gå forbi krysset uten og møte Ida. Det var bare rart. Og vondt. Så jeg gikk en omvei.
Og den veien gjorde at jeg kom forseint. Jeg satt meg ved min faste plass som pleide og være ved siden av Emma, men hun har sluttet. Takk og lov. Hun var den mest irriterende personen i hele verden! Hun var liksom perfekt i alt! Jeg og Ida pleide og gjøre narr av henne. Emma pleide alltid og spørre oss om spørsmål hun viste at vi ikke kunne svare på. Vi hatet henne!
I første time hadde vi matte. Så hadde vi de vanlige fagene som, norsk, engelsk, historie og naturfag.

Når skolen var ferdig skulle jeg ta bussen til byen. Jeg hatet og ta buss! Jeg vet ikke hvorfor jeg bare liker det ikke. Jeg gruet meg til jeg skulle møte mannen. Jeg gruet meg til hva han kom til og spøre om.
Jeg satte meg på bussen ved siden av en gravid dame. Jeg tok fram mobilen og sjekket klokka. 15:56. Jeg skulle være der klokka fire. Det rakk jeg nok.

Jeg gikk av bussen og ventet utenfor cafeen. Så så jeg en mann langt borte. Han hadde svart lang kåpe og en six pence. Plustelig sto han rett foran meg. -Er det du som er Nikki Stevens?
Så så jeg det. Det er mannen som bare braste inn hos oss. Det var han jeg skulle snakke med om dysterheten min.