Engel Ulv's tåre

Jegeren

Jeg satt stum, mens jentene og Max satt og snakket som en foss.
Vi har tydeligvis fått en ny ulv i gjengen. Hun er hyggelig, men veldig sjenert.
Jeg ville også ut og se hvem som stirret på oss, eller meg. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg.
Burde jeg gå ut eller ikke?
"Ehm, dere jeg går ut og tar meg litt frisk luft." de stirret på meg. "Ok!" svarte Max, mens jentene nikket.
Vær forsiktig!
Jeg nikket til Krystall.
Jeg gikk ut av rommet og ned og ut.
Det var deilig å få litt frisk luft etter den tette luften inne.
Jeg gikk bort til en krakk med busker bak. Jeg satte meg ned og nøt sola.
Men det kom en nifst følelse gjennom kroppen. Og før jeg vet ordet av det, ble jeg trekt bakover og gjennom busken. Det gjorde vondt!! Jeg fikk skrubbsår av kvistene og det svir!!
Da fikk jeg en sverd tupp mot halsen.
"Du heter?" jeg tittet opp og så hva det var.
En engel ulv jente!!!
Jeg gulpet.
Hun har hvit og kort hår. Hvite øyne og klærne er hvit og svart. Hun har et skikkelig stor sverd. Halen og ørene er hvite.
Øynene hennes var seriøse, og skumle!! Hele ryggen frøs og nakkehårene sto i været!
"SVAR!" hun trakk sverdet nærmere.
"K..Kristian" hun stirret på meg.
"Hva gjorde du inne i det lille rommet?" jeg gulpet og kjente frykten min gå opp. Jeg så hun merket det og gliste ondt.
"Jeg var bare der inne og snakket med noen venner!" jeg var strupe redd!! "Hva snakket dere om?"
Hah!! Ikke engang engel ulver kan høre gjennom det!!
"Hyggelige ting og sånt." svarte jeg, mens jeg prøvde å få opp motet.
Hun stirret på meg en stund og tok bort sverdet. Hun la sverdet i hylstre sitt bak ryggen hennes igjen.
Jeg pustet ut og inn, det var vanskelig å puste ordentlig med sverd på strupen.
Men hun bøyet seg ned og kastet meg på veggen. Jeg stønnet skikkelig!!
Smerten gikk gjennom ryggen.
Jeg satt i bakken i smerte og ulven LO ondskapsfullt.
Hun kom nærmere.
"La oss se hvor lenge du klarer å holde ut magi angrep!"
Nå! Nå er jeg helt 100% sikker på at jeg kommer til å dø!
Jeg kjente vinden blåse skikkelig og da så jeg det!! Vinden formet seg til kniver og fløy mot meg!!
Jeg lukket øynene og hørte den ondskapsfulle latteren.
Men ingenting skjedde, jeg fikk ikke noe stikk på brystet.
Jeg åpnet øynene forsiktig og så hva som skjedde. Ulven sto der med spørsmålstegn over huet.
Men det skummleste var at vind knivene svevet rett foran meg.
Men den stakk meg ikke.
Hva er det som skjer?!!
Ulven tok seg sammen og gulpet?
Hvorfor er ulven så nervøs?
Da snudde vinden seg og knivene mot ulven og føyk av sted.
Ulven pep og kastet seg unna og knivene forsvant etter å ha truffet treet.
Jeg så halen vifte nervøst fram og tilbake. Da kom lysten i meg opp.
Hvordan kjennes en engel ulv hale?
Jeg gikk sakte men sikkert bort til ulven og strakte ut hånda.
Jeg fikk pelsen mellom fingrene.
Da stivnet hun.
Halen var myk!!!
Hun reiste seg fort og skulte på meg.
"Hvor gammel er du?" hvorfor spør hun om noe sånt?
"16" hun stirret olmt på meg.
"Du er ikke gammel nok til å flørte med jenter!!" hva i heilskete navn snakker hun om.
Jeg tok flere skritt bakover.
"Jeg flørter ikke! Jeg kjente bare på halen din!!" jeg var sint og frykten forsvant.
Hva er problemet hennes?
"Det er sånn gutter flørter med jenter!! Og forresten er du for liten for meg!!" HVA!!!? Hun ser jo ut som en på 18 eller 17år gammel ut!!
"Hvor gammel er du? Og hva heter du?" Nå er det på tide hun svarer!
"Jeg heter Trude, men jeg tror ikke du vil vite hvor gammel jeg er."
Jeg ventet og ble mer og mer irritert.
"Men hvem er du?" hvorfor spør hun om det!! "Kristian!! Har du glemt det eller!!?" hun så at jeg var skikkelig sint nå. "Jeg mente ikke navnet ditt! Jeg mente at du kan ikke være et menneske!! Siden du sendte angrepet mitt tilbake!!" hun ble også sint.
"120" hva? Hva mener hun med det tallet? Jeg fikk et spørsmålstegn over huet.
"Jeg mener jeg er 120år gammel!! Men unnskyld meg, du blir med meg!" hun tok armen min hardt! Hun dro meg videre. "Hvorfor skal jeg være med!! Kan du slippe meg!!" jeg var irritert og redd, hva er det hun skal med meg!?
"Du skal til professoren, sånn at vi kan undersøke deg." hun hadde et seriøst ansikt og jeg ble mer og mer redd. Hva skal denne professoren gjøre med meg?
Jeg gulpet og lot meg bli dratt videre.
Det er ikke vits i å prøve å flykte.
Hun er sterkere en meg uansett.
Vi gikk dypere og dypere i den mørke skogen...

KRYSTALL POV:
Hhmm, Kristian tar lang tid. Har det skjedd noe?
De andre så på meg og så at jeg var bekymret.
"Går det bra Krystall?" Maya sa det søtt. "Jeg vet ikke..." svarte jeg tilbake.
Max så meg inn i øynene og åpnet munnen. "Når jeg tenker meg det, så tar han lang tid." jeg så opp på han.
"Kanskje vi burde gå og finne han.
Siden han tar så lang tid."
Forklarte han. Det var jo bare to etasjer så vi var ikke så langt fra bakken og opp.
Vi hørte plutselig et dunk fra veggen, og alle blikk i rommet stirret den veien. En kald følelse gikk gjennom kroppen. Hjertet begynte å slå hardere.
"La oss gå ut og se hva som skjer..." sa Maya nervøst. Vi tenkte først å gå ut, men hjertet ville ikke slutte å banke hardt. Så jeg løp ned og ut med de andre i hælene.
Når vi var ute tittet vi til alle kanter.
Hvor er Kristian?
Kristian hvor er du?
Jeg ventet en stund og hørte etter.
Ingen svar.
KRISTIAN! HVOR DU!!!?

A\N
Sorry for at jeg ikke har skrevet så mye i det siste! Har fått skrivesperre, for det er tentamen i engelsk og norsk neste uke.
Men skal prøve å skrive imens;)
Håper dere likte denne delen ihvertfall! ^^
Ha en fin dag!!