LOVE MEANS FIGHT

5 Kevin og Sean, Sean Holt

Gjennom Melanies øyne

Vi har matte, bleh, og jeg sitter stuck på et stykke. Jeg er egentlig ganske flink i de fleste fag, inkludert matte, men øhg, jeg klarer ikke konsentrere meg.

Ved siden av meg sitter en rødhåret nerd, som putter nesa i tørklet sitt annet hvert minutt. Bak meg er det en hau gutter som stirrer og plystrer på meg, rart jeg ikke har lagt merke til det før, men når han nevnte det så har jeg funnet ut at det faktisk var sant. Og foran meg sitter de mangfoldige blondinene og hvisker og tisker om 'den nye jenta' mens parfymen stinker på lang vei. Jeg har ikke noe imot parfyme altså, jeg bruker jo litt selv, men en sterk dose av de mange forskjellige merkeparfymene blir for mye for min del! Og på en annen side, kan ikke folk la en stakkars jente være i fred, liksom, jeg har gått her i over en uke allerede.

Og på toppen av det hele, så vil ikke Dylan gå ut av hodet mitt.

Jeg klarer ikke slå fra meg tanken på han. Tanken på ansiktet som lyser av ertelyst gjør meg bare mer og mer klar på å sparke han i trynet med de gode comeback'ene mine! Og at han er eyecandy, men det kan vi snakke mer om senere, eller hva? Jo, det var en god idé #prøveråsnikemegunnamenerikkeheltflinkpådet

Klokka ringte og tankene om Dylan ble kastet ut, men rett etter på kom de inn igjen. Nå var det lunsjpause, som betyr at jeg for se Dylan igjen, om det ikke det han sa bare var pisspreik. Jeg kom i det minste til å se etter han!

*

Jeg listet meg sakte mot det mørke bustehuet. Jeg ga et 'hysjblikk' til kameratene som så meg og de skjønte det tvert, og spilte med.

1, 2, 3,

"BØØØØ!!!" ropte jeg høyt mens jeg satte hendene mine på skuldrene hans. Dylan rykket til og snudde det forskrekkede ansiktet mot meg. Etter det gled grimasen ut i det vanlige varme smilet.

"Så, deg igjen?!" lo han.

"Aha, og jeg tror stillingen er 1-1!" Gliste jeg tilbake. Han flyttet litt på seg som for å si at jeg kunne sette meg. Jeg klatret over benken og satte meg til rette.

"Ok. Melanie, dette er Sean og Kevin. Gutter, dette er Melanie." Presenterte han.

"Ååå, du er den berømte, nye jenta jo!" Sa Kevin med et smil festet rundt leppene.

"Kan folk slutte å kalle meg det?! Jeg har gått her en uke allerede jo, når får dere nok? Men, for å svare på spørsmålet ditt, ja, jeg er Melanie! Hyggelig å møte deg, sikkert.." jeg strakte ut hånden min og han tok den med et fast håndtrykk.

"Gleden er på min side!" sa han og tok handa mi og kysset den ømt. Rødmen kom atter en gang snikende, og kinnene ble som mikrobølgeovner. Han slapp hånden min og ga fra seg et glis.

Jeg rakte hånden til Sean og. Han hadde også det faste håndtrykket.

"Sean, Sean Holt!" Sa han kort og smilte et vennlig smil. Røff type eller, sånn til tross for utseende, for han ser ut somet lite barn, søøt!

*

"Hvordan går det?" spurte jeg Alison.

"Fortsatt ikke i form, men det er jeg som har missa en dag her, hva er nytt?!" svarte Alison i den andre enden, på sin vanlige, sarkastiske måte.

"Nei, det vanlige egentlig. Jeg satt heldigvis ikke alene i kantina! Letta af!" Lo jeg.

"Åh, hvem satt du med?" Jeg kunne nesten høre nyskjerrigheten hennes gjennom mobilen.

"Dylan, Kevin og Sean, Sean Holt. Det er hyggelige karer!" svarte jeg. Jeg siterte fra Sean og måtte nesten le litt for meg selv.

"Iiiiiiiiiiiihk!" den skarpe tonen sved i ørene mine.

" De er jo rene fasiten på gutters utseende jo! Men de kan være litt sånn, litt på tuppa..." Alisons stemme sank litt på slutten. Litt sånn på tuppa? Sånn som høner? Tro'kke det nei.

Jeg syntes de virket kule jeg, de hadde humor, klesstil og utseende ikke minst, egentlig det meste. De var ikke tullinger, nerder, freaker osv. De var som sagt, kule!

"Hæ?! De virket ikke sånn, jeg fikk faktisk sitte på Dylan, siste bit til skolen. Hva mener du egentlig med det?"

"Merkelige greier du. Nei, du vet. Alkohol, og så gjør de farlige ting. Sånne ting man ikke burde våge å gjøre, litt sånn yolo. Men! Du må nå ta vare på følelsen av å sitte i Dylans bil, for det min venn, det er once-in-a-lifetime-feeling!" Jeg hørte at hun var opphisset, på en positiv måte altså, og måtte enda en gang le litt.

"Hva er så morsomt?!" Hun ble brått veldig nysgjerrig.

"Du." Sa jeg kort. Jeg kunne høre at hun ikke skjønte bæret, og lo litt mer.

"Du bare snakker som om de er kjendiser og jeg har en av sokkene deres!" Forklarte jeg ironisk. Jeg hørte ikke en lyd fra andre enden.

"Nikker du inn i mobilen nå eller?" gliste jeg, selv om hun ikke kunne se det. Jeg hadde også en uvane med å nikke inn i telefonen.

"Ooops! Haha, men ja. Du har en av sokkene deres, ta vare på den du!" Lo hun.

~~~~~~

Nok en gang et veeeeeeeeeeeeeeeeeeeeldig kjedelig kapittel. Men har litt skrivesperre for tiden. Dette kapittlet ble også dessverre veldig kort, så jeg må bare beklage så mye! Bildet er av Dylan O'brien aka Kevin Dooley. ❤️.❤️ 😍. Har allerede funnet på en idé om en annen bok jeg blir å skrive! Så ingen for forhåpninger senere i boka, tror neppe det blir en fortsettelse på denne boka. Men om det er noe dere ønsker når jeg er ferdig, eller det er mer handling i boka, kan det bli aktuelt. Men bare kanskje!