LOVE MEANS FIGHT

7 Et ikkespøkelse

Gjennom Melanies øyne

Jeg vandret gjennom korridorene på let etter Alison. Vi hadde avtalt shoppingtur i helgen, men sønnen til tante, som jeg tror jeg har glemt å presentere, Benjamin som han heter, hadde blitt syk. Tante skulle bort på jobbintervju i helgen så jeg måtte sitte barnevakt for lille Benny!

Kroppen min suste i en fantastisk fart, en fart Usain Bolt hadde vært stolt av. Det ringte om to minutter, dette var viktig!

Jeg krappet et hjørne og det virket som om jeg løp gjennom folkemengden som om de var spøkelser. Hah, jeg er god!

Plutselig kom det noen som ikke var et spøkelse, og med min fart var det umulig å stoppe. Boom, jeg traff ikkespøkelset og fløy bakover i en fart. Wow, hvordan kunne ikkespøkelset fortsatt klare å stå oppreist, i motsetning til meg som nå hadde en brennende smerte i baken. Flott, igjen har jeg gjort meg til en kongle uten hjerne, vent, kongler har faktisk ikke hjerner, enda flottere, jeg er en latter for meg selv også!

Jeg så opp. Flottere får man det ikke, ikkespøkelset er selveste Dylan! Jeii, jeg burde komme i Guinness rekordbok for å ha det mest 'flotte' livet på jord, om ikke hele solsystemet, pluss Pluto ( Fordi Mikke Mus ).

Han smilte det samme ertende smilet, med en livlig gnist i øynene. Det brune håret hans var som vanlig bustete, men han så fortsatt stelt ut. Hvordan går det an? Idag hadde han en utvasket, mørk, blågrønn, stram t-skjorte, sånn at magemusklene hans var lett å tyde. Og den vanlige sorte buksa. Shit, han har smak! Sluuuutt! Der var den indre stemmen igjen.

Da jeg fant ut at vi hadde holt øyekontakten litt for lenge, egentlig ikke, jo! Slet jeg meg ut av den lille transen. Ehh, hvilket awesome comeback kan jeg bruke nå da?

"Skal ikke du være gentleman og hjelpe meg, eller skal du bare stå der å glo som en annen potet?!" sa jeg med en smule frekk tone og rakte han hånden min.

"Hvem har sagt at jeg er en gentleman?" Shit, han hadde også gode comeback'er. Ehh..

"Og forresten, poteter har ikke øyne! Eller six-pack!" sa han med et glis før han gikk forbi meg som om ingenting hadde skjedd. Så her satt jeg på gulvet, i et ekstremt hastverk, ferska i å sikle etter utseende hans (referer til six-packen), med hånden min strakt ut mot luften så det så ut som jeg skulle hilse på Skybert. Som faktisk er et spøkelse. Crap, nå er det jeg som er en potet!

*

"Du vet, du kunne bare sendt meg en melding." lo Alison da jeg brakte ut nyheten og unngikk å fortelle om mitt lille møte med ikkespøkelset. Shit, det var sant. Jeg kunne sluppet unna Dylan hvis bare konglehjernen min hadde tenkt på det som var populært nå til dags, mobiler, meldinger, tre sekunder og hun hadde fått med seg det jeg hadde på hjertet!

"Du betyr mer enn en melding, jeg måtte ta det face-2-face. For hvis du ble såret kunne jeg ikke se det og trodd at alt var bra!" Heldigvis var konglehjernen min flink på comeback's, så jeg kom alltid på en eller annen bra unnskyldning.

"Duh, jeg kjenner deg! Du glemte at mobiler i det hele tatt finnes og sprang som en gaselle for å bringe nyheten." fillern, det var også sant. Mine awesome comeback's funket ikke på Alison, hun kjente meg alt for vel til å kunne vite at jeg bare prøvde å redde ræva mi ut av situasjonen.

Jeg stønnet høyt før jeg ga henne et skyldig glis. Hun bare dultet litt borti meg som for å si at jeg var dum som et brød men hun var glad i meg uansett. Haha, vi hadde lært hverandres kroppsspråk, hvor tøft er ikke det når man bare har kjent hverandre i snart to uker?!

*

"Jeg er hjemme!" Ropte jeg og slang bagen min ned i gangen utenfor døra, uvitende om hvem som ventet inne på meg. Tante Annabell kom småløpende bort til meg i det jeg hang ytterjakken min på en av de mange knaggene samtidig som jeg sparket av meg skoene. Jeg snudde meg mot henne og gjengjeldte klemmen hun ga meg. Jeg trakk inn lukten av henne. Hun luktet blomster og kanelsnurrer, hun luktet tante Annabell.

"Hei jenta mi!" sa den varme stemmen hennes, jeg måtte smile ved tanken, selv når hun prøvde å være streng var stemmen varm og innbydende. Jeg trakk meg ut av klemmen da lukten av, nettopp, kanelsnurrer smøg seg inn i neseborene. Jeg måtte ha sniffet høyt for jeg kunne høre tantes trillende latter på siden av meg.

"Én nå, og resten til deg og Benny senere." da var det vel ikke så dumt å sitte barnevakt allikevel da. Så klart elsket jeg Benjamin, den søte, lille rakker'n, men det å skulle leke natten lang ble for mye. Og når jeg sa at nå, måtte han legge seg, begynte trassalderen og komme til syne, sutring og hyling. Så det endte som regel at han sovnet under en film eller over lekebilene og legoklossene hans. Så måtte jeg bære han i seng. Men hvis tante hadde noe bakverk på lager, sovnet guttungen mye fortere, god og mett! Og i tillegg var tante Annabell's kanelsnurrer det beste som finnes, i tillegg til vafler da!

Vi begynte å gå inn mot stuen da blikket mitt møtte noe, eller rettere sagt, noen. Og denne noen, måtte jo av alle være Dylan, ikkespøkelset. O'hellige banan, ikke gjør det kleint for meg nå, plis!

~~~~~~
Sorry guys, sen oppdatering, igjen! Nå må jeg virkelig skjerpe meg altså. Heldigvis kan jeg det også, for det er endelig sommerferie, jeey! Og ja, jeg har igjen endret cover, og navn (faktisk)! Så fra 'TEARS FALLING HEART IS BREAKING' har det blitt til 'LOVE MEANS FIGHT'. Jeg likte både cover og navn mye bedre nå, men handling og alt det der er fortsatt det samme! God sommer!