LOVE MEANS FIGHT

4 Fem minutter

Gjennom Melanies øyne

Det var mandag igjen og jeg var halvveis til skolen. Det regnet som om hele Atlanterhavet ble tømt over bare Manhattan. Kjedet på sykkelen min var ødelagt og tante var allerede dratt på jobb. Så her gikk jeg 75% våtere enn de 75% med vann jeg allerede hadde inni meg.

Alison hadde fått en kraftig hodepine og en fæl hoste så hun lå hjemme stakkars og så på Mikke Mus, etter min anbefaling. Så litt positivt var det jo.

Jeg hørte lyden av en bilmotor bak meg. Jeg kjente et snev av frykt krype over meg. Helt siden jeg fikk vite at man kunne bli kidnappet, overfalt og sånne ting har jeg alltid i minstefall vært litt småredd med biler som kommer bakfra. Jeg likte det ikke men enkelte ting er umulig å kontrollere.

Jeg trakk hetta enda mer over hodet, ikke at det hjalp så mye, men jeg kunne jo alltids late som. Plutselig senket bilen farta og jeg hadde egentlig bare lyst til å løpe av gårde i en fryktelig fart og hyle etter hjelp.

Nå var bilen på siden av meg og farta gikk i mitt tempo. Jeg kunne høre at sjåføren rullet ned vinduet på siden av meg.

"Vil du sitte på?" hørte jeg en stemme si, og konkluderte at føreren var en gutt.

"Jeg sitter ikke på med fremmede." sa jeg kort uten å ense han et eneste blikk. Jeg hutret litt for meg selv i håp om at ikke la merke til det så han fikk for seg at han skulle begynne å argumentere. Det gikk det motsatte av vellykket for å si det sånn.

"Jeg ser jo at du fryser, skolen er rett der borte, og jeg har ikke tenkt å kidnappe deg eller noe, hvis det er det du tror!" jeg kunne høre smilet hans og måten han sa det på fikk munnvikene mine til å rykke litt.

Nei, jeg skulle ikke la meg lure av den sleipe vitsen hans!

"Jeg har tross alt Engelsk med deg, Melanie!" sa han litt strammere. Det at han sa navnet mitt fikk blikket mitt til å treffe han.

"Du har ikke tenkt til å gi deg altså?! Dette er veldig irriterende! Og jeg klarer å gå selv! Og hvordan kan du navnet mitt, om jeg tør spørre?!" jeg ga han et stygt blikk med et lite snev av nysgjerrighet.

"Det er ikke min feil at alle guttene snakker om deg og den jævla fine kroppen din. Og sant skal sies, den er jævlig fin!" Åja soppas, så folk gikk altså rundt å snakket om meg. Flott, planen 'leke usynlig' rett i dass. Og var det ikke han som sa han ikke skulle kidnappe meg eller noe, jeg referer til å voldta meg. Jeg kunne kjenne det, mest sannsynlige, dirtye blikket i nakken min.

Jeg snudde meg enda en gang mot han. Ansiktet hans, som sant skal sies var eyecandy, hadde et skjevt smil klistret smil klistret på leppene hans, og som jeg sa et dirty blikk.

"Så, jeg kan ikke gjøre mye på en 5 minutters biltur til skolen. Skal du sitte på eller?!"

Jeg smakte litt på det, gå enda noen tjue minutter eller bare fem minutter i en varm og tørr bil der jeg kanskje fikk enda en kamerat, så jeg slapp å sitte alene i lunsjpausen idag. Jeg trengte jo ikke si noe til tante.

Jeg ga han et blikk som viste at jeg ga meg. Ansiktet hans lyste opp i et varmt smil. Og han åpnet døra til passasjersetet.

"Jeg heter Dylan forresten, no lenger a stranger." gliste han. Godt poeng.

"Bare en gang!" begynte jeg. "Og det er bare for bucketlista sin skyld!" han skulle ikke få hele seieren, litt selvtillit kunne jeg i det minste beholde.

*

"Snakker dere virkelig om meg?" sa jeg bare for å få noe å snakke om. Ikke min beste idé.

"Tjæh, har ikke hørt navnet ditt lite ihvertfall. Blir du smigreeet?" ertet han. Jeg kjente rødmen krype frem og kinnene mine ble sakte oppvarmet. Et flaut smil poppet opp på leppene mine og jeg klarte ikke la være.

"Jeg vet ikke helt..." Presset jeg fram i håp om å høres likegyldig ut.

"Men hei, du er dødsfin, og mange har allerede begynt å snakke om å få deg med en tur i bilen! Men ikke gå får noe av det, i mine øyne er ikke det noe smart. Kusina mi gjorde det, og fikk et lite pent rykte på seg, hore om du skulle lure."

"Jeg lover ingenting til fremmede, men jeg gir ikke jomfrudommen min til en drittsekk som er lysten på et bootycall for å si det sånn!" Sa jeg, uten å vurdere om det var et bra nok svar.

"Vent, hva?! Er du jomfru?!" sa han sjokkert mens han så på meg med store øyne.

"Hei, øynene på veien!" Begynte jeg. "Det var ikke helt gjennomtenkt. Men ja, ballongen har ikke sprukket enda.." Sa jeg, igjen, uten å tenke over hvor dumt det måtte høres ut.

"Det er det latterligste jeg noen gang har hørt! Du? Jomfru?" lo han.

"Ja. Hvorfor er det så latterlig? Jeg skjønner ikke poenget. Man risikerer jo å få kjønnssykdommer, og det min venn, det høres ikke gøy ut. Sant skal sies at jeg vil ha et barn en gang i fremtiden. Men før den tid, skal jeg ha tak over hodet, mat og drikke, partner, og råd til å gi det den beste og tryggeste oppveksten en kan tenke seg!"

"Ser den... Men guttene svermer jo rundt deg som blodtørstige mygg! De sloss om å få sette snabelen trygt i huden din. Men det kan være vår lille hemmelighet." sa han vennlig. Hei, jeg skal ikke lyve, han var sjarmerende.

"Din tur!" Sa jeg.

" Min tur til hva?!" Han hadde en forvirret nyve i panna. Fillern, jeg glemte nok en gang å fullføre setningen, har et lite problem med det skjønner du.

"Til å dele en hemmelighet vel! Jeg har sakt at jeg er jomfru, nå er det din tur til å tilstå et eller annet!" Lo jeg.

"Vel... Vent, då må sverge på å ikke si det til noen!" Begynte han. Jeg lukket øynene mine, holdte den ene hånda opp mens jeg tegnet et kors over brystet med den andre mens jeg sa "Jeg sverger på å ikke si hva en du nå skal si til noen."

"Jo.. Jeg er... liksom litt.. jomfru jeg også.." Sa han kjapt, likegyldig og så rett frem. Bilen var parkert på parkeringsplassen utenfor skolen, og når sant skal sies, det var ikke så alt for ille å sitte på med Dylan. Det var faktisk ganske moro, til tross for noen lite gjennomtenkte innrømmelser.

"Du tuller nå?!" Spratt det ut av meg samtidig som et lite gisp slapp ut. Han så uskyldig opp på meg.

"Er jeg så pen å se på?" ertet han for å holde litt på verdigheten sin.

"Ja!" før det gikk opp for meg hva jeg hadde svart, spredde det seg et bredt glis rundt leppene hans.

"Jeg mener, du er ikke helt grusom heller da, men det vet du vel ganske godt selv regner jeg med!" Jeg gjorde mitt beste å spare litt av verdigheten min, men det gikk ikke helt som jeg hadde planlagt.

"Du er ikke helt flink når du prøver å redde deg, vi begge vet at jeg allerede har vunnet uansett. Men jeg er en god kar, så jeg skal la deg beholde det lille av verdighet du har igjen så kan vi fortsette i lunsjpausen." gliste han ertelystent før han lot meg være igjen i bilen hans. Fillern altså! Hva skjedde der? Jeg pleier jo som regel ikke å være sånn, jeg er faktisk ganske flink med comeback's og sånn. Neste gang skal jeg ta ham, vent, hvem sier det skal bli en neste gang? Jo, det blir nok en neste gang.

~~~~~~

Jeg skrev sånn ca halve dette kapittelet i hundehuset til hunden min! Men så ble jeg så støl i rompa at jeg måtte gå inn å fortsette i den myke å gode senga mi, med dyna som varmet meg. Sorry for et kjedelig kapittel, men som det nesten er med alle historier, i starten er det kjedelig. Bildet er av Tyler Posey fordi han er like deilig som hotellputer, og det er sånn jeg forestiller meg at Dylan ser ut!