Gjennom Melanies øyne
Det var lørdag morgen, morgenen etter fredag kveld.
Fredag kveld.
Og som om skyene i hjernen min åpnet seg og tankene høljet ned kom jeg på hva som faktisk skjedde, fredag kveld.
Jeg kom seriøst aldri til å få et normalt liv. Jeg fikk aldri være i fred, og nå var det tanken på kysset med Dylan som skulle irritere vettet av meg de neste dagene, månedene, årene, tja kanskje hele livet mitt! Hvem vet hvor lenge det vil holde på?!
Og snakk om sola, plutselig kom Dylan subbende inn på kjøkkenet. Skikkelig putesveis hadde han også. Han hadde på seg en hvit, stram, nesten gjennomsiktig t-skjorte som gjorde en dårlig jobb i skjule den maskuline kroppen hans, og en grå joggebukse som satt lavt nede på hoftene hans, oh boy - for et syn!
Jeg tok meg selv i å stirre før han la merke til det, og rev blikket bort, triste greier. Han gikk bort til benken og begynte å famle med ett eller annet jeg ikke klarte å sette fingeren på hva var. Så tok han en stekepanne opp og så skjønte jeg det, - egg og bacon. Jeg trommet med fingrene på tekoppen min bare for å få meg sysselsatt.
"God morgen, solstråle!" Utbrøt han muntert, som om gårsdagens hendelsene aldri fant sted.
"Morna' Dylan!" Prøvde jeg, men det lød bare som utydelig mumling. Han snudde seg mot meg med et trøtt smil om munnen, - smelt!
"Til den unge frøkna!" Sa han og satte en tallerken full av egg og bacon rett foran meg. Og det skal jeg si dere, det var en skikkelig manneporsjon det der.
"Greit jeg er sulten, men jeg er ingen løve som har gått uten mat i flere dager." Lo jeg nervøst, som om vi nettopp ble kjent og kunne vitse vagt med hverandre.
"Vel, maten vil nok holde deg sysselsatt mens vi snakker. For siden jeg er en sånn matcho kokk vil du nok ikke gå fra maten!" enda en vits. Vent litt. Sa han... snakke?!
Han deiset ned på en stol ovenfor meg, oh boy - jeg hørte rett, vi skulle snakke.
"Om igår," sa han som et svar på de forvirrende tankene mine, - takk Dylan! Han kikket opp og traff blikket mitt.
"Ja, hva var det egentlig?!" ops, jeg tenkte vist litt høyt!
"Jeg kysset deg." Sa han seriøst, som om det skulle være verdens enkleste ting å si, like enkelt som å spise mat. Oh, for en reminder, jeg hadde delikat mat under nesa mi.
Jeg nikket vagt mot han får å få han til å fortsette. Øhg, jeg er virkelig dum som et brød. Gutter tar aldri hint!
"Ja! Det. Du stjal mitt første kyss, din tyv!" sa jeg, ville ikke få dette sånn superseriøst der vi bare så alvorlige på hverandre som om det gjaldt liv eller død. Og det hjalp faktisk, han trakk litt på smilebåndet.
"Ditt første kyss?" Brått virket han nesten sjenert.
"Ja, og du stjal det!"
"Du trakk deg ikke unna." Han så ned i fanget sitt og smilte et skjevt smil, nesten som om det var et sånn man smilte for seg selv, smile ved tanken. Oh boy - han likte det, han likte kysset! Han likte å kysse med meg!
"Du stjal det, Dylan. Jeg etterlyste det, fant det og tok det tilbake." Takk konglehjerne for gode comeback's!
"Du er kriminell! En kriminell tyv!" la jeg fort til. Og han smilte bare enda mer, og så heiset han blikket, til øynene mine, til leppene mine og til øynene mine igjen.
"Vel, det er en risiko for at jeg kommer til å gjøre det igjen." Og med det begynte han å lene seg fram, sakte men sikkert, og jeg igjen hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre. Vi var bare noen få centimeter ifra hverandre nå.
Jeg fikk samme følelse som forrige gang, igår. Jeg verken visste bak eller fram, hjelpeløs. Spenningen vokste mellom oss, som om den var til å ta og føle på. Jeg kunne høre absolutt alt rundt meg, men klarte ikke tenke på noe annet enn den korte avstanden vår. Øynene hans, brune og varme øyne som lyste av lidenskap, en trang til å fjerne det lille av atmosfære mellom oss.
Millimeter.
"God mor- ÆÆÆÆSJ!" hylte Benjamin og vi trakk oss fort fra hverandre, så nærme!
~~~~~~
Så da var kapittel ti gjennomført! Herre banan dette går fort du!
Haha, dette var egentlig litt morsomt å skrive!
NB! Dere må sjekke ut den nye boka mi, JUST FRIENDS. Blir å skrive omtrent like mye på begge, men synes der er gøy å få brukt meg litt!
YOU ARE READING
LOVE MEANS FIGHT
RomanceJeg kunne høre pusten hans. Hjertet hans. Det var så stille at man kunne høre en knappenål falle. Selv om stemningen var spent og alt rundt oss var søkk stille, var det igjen, ingen klein eller ubehagelig stillhet. Hodene våre var bare centimeter if...
