MICHAEL
Jeg sitter på en spinkel stol i venterommet og ser meg rundt. Det eneste av underholdning er de grå malingsflakene som flasser av i ny og ne.
Mobilen har de tatt fra meg, og jeg har ikke fått lov til å oppholde meg sammen med resten siden...han bartenderen ble funnet.
Jeg rister på foten og pirker av et hudflak fra neglen min
Faen.
En stemme bryter stillheten og jeg skvetter til.
«Michael Roberto, klar for avhør?»
Jeg tar et dypt pust og nikker, litt for å overbevise politibetjenten, men mest for min egen del. Dette kommer til å se så jævlig dårlig ut på min side.
Jeg må signere noen papir om mine rettigheter og plikter som... mistenkt. Jeg svelger av ordet.
Betjenten skyver frem et bilde til meg.
Jeg ser ned, men ser bort så fort jeg ser hva det er.
En blodig mann med tomme øyne som ligger opp mot en container.
Han kunne ikke gitt en grafisk advarsel først?
«Hva er ditt forhold til denne mannen?»
Minnene fra i går spiller gjennom hodet som en hakkete kassett. Skal jeg spare han for detaljene, eller gjør det meg mer mistenkelig? Hva om jeg med uhell sier noe feil? Jeg var ganske drita. Burde jeg kanskje lyve å si at jeg aldri har møtt han?
Alt ramler ut av meg.
«Jeg og en gjeng var på Los locas y locos for å bli bedre kjent. Og han-» jeg peker på bildet uten å se på det. «-var bartenderen som vi bestilte øl fra. Uansett da så fant vi tonen og vi...pratet og sånt.» Trenger jeg liksom å beskrive kysset? Altså det var ganske magisk. Leppene var myke, men aggressive. Han tok meg med på kjølerommet i bakrommet, kulden gjorde det på en måte hottere.
Jeg rister meg ut fra tankene for å fullføre forklaringen min, og litt fordi jeg kommer på at mannen er død.
«Jeg var med han til han stengte, og etterpå slo vi følge hjem.»
Jeg nøler før jeg sier det neste, siden jeg skjønner at det høres dårlig ut.
Jeg er kanskje anklaget for å være en morder, men jeg er hvertfall ikke en løgner. Altså, jeg er ikke noe morder heller.
«Jeg spurte om han ville bli med meg inn,» jeg referer til syke-bungalowen. «Men han var trøtt så vi sa hadet og han gikk videre.»
En lang stillhet vedvarer mens betjenten noterer.
«Siste spørsmål. Kjenner du noen i byggebransjen?»
For et konkret spørsmål. Jeg klør meg i nakken.
«Hvordan det?»
Betjenten hever et bryn. Jeg små-ler, kanskje jeg ikke står i posisjon til å stille spørsmål nei.
«Jeg mener ja, betjent. Beck North.»
Han noterer det ned i blokken sin.
«Vi har det vi trenger. Du kan dra, men du svarer hvis vi kontakter deg og du forlater ikke landet.» Han sier det siste med ekstra trykk.
Jeg puster for første gang på det som føles ut som en evighet.
Når jeg endelig finner en kjekk mann her, som er homofil, må jeg legge til, så blir han faen meg drept. Hva har jeg gjort i livet som har gitt med så grusom karma.
