FERN
Jeg går langs strandkanten og ser utover det mørke havet. Det er sent og jeg vet Esther og Lucia kommer til å telle minuttene jeg er borte. Jeg sa jeg bare måtte lufte tankene litt, men etter dagen i dag vet jeg at ingen tør å stole på noen lenger.
Jeg ser ned på mobilen min, venter på en melding om at han skal komme nå.
Hodet mitt verker etter alt som har skjedd siden liket ble funnet i morrest. Alle mistankene, undringen og gjennomgangene av hvor man var til hver tid.
Og det var bare samtalene mellom oss i gruppa. Selve avhøret tappet meg. Alle detaljene de ville ha fra gårsdagen. Jeg kan ikke tro at jeg faktisk har løyet til politiet i dag.
Det plinger fra mobilen i hånden min. Han er her. Jeg løfter blikket og leter etter han i månelyset. Det rasler i buskene bak meg.
"Hei," sier han.
Jeg putter på et lite smil. " Hvordan går det?"
Beck gnir hånden gjennom håret og nikker i retningen som leder mot baren. Vi begynner å gå.
"De holder meg fast med et jerngrep nå. Jeg må fortelle alt jeg vet om dere og alt vi gjør her osv."
Jeg studerer ansiktet hans. Han ser sliten ut. "Hva med veien videre nå da? Hva skjer nå liksom?" spør jeg nygjerrig. Jeg tviler på at vi kan fortsette byggingen som før...
Han løfter på skuldrene. "Jeg har spurt om det, men de sier jo faen ikke noe. Jeg skjønner jo at vi ikke kan dele ut hamre og sager hvis det faktisk er en morder blant oss, men de vil jo ikke la noen reise hjem før det er oppklart heller."
Jeg ser ned i sanden. Sparker litt med føttene. Det er stille noen sekunder før jeg åpner munnen sakte. "Hvem tror du at det er?" Jeg ser nølende opp på han.
Han stopper opp et sekund, virker litt overasket, før han vrir litt på nakken. "Aner ikke."
Jeg var litt skeptisk da han ba meg møte han denne kvelden, når sannheten er at jeg ikke en gang har bevis på at han har alibi selv. Han fortalte meg at han dro rett hjem og la seg etter vi hadde snakket hos meg, men som sagt, etter dagen i dag stoler jeg ikke på noen.
Det kunne kanskje vært dumt av meg å gå med på turen her nå, hadde det ikke vært for at jeg trenger noen jeg kan stole på. Og av alle mine interresante med-frivillige, er det Beck jeg har størst tro på kan en si.
"Hva tror du da?" spør han meg. Blikket hans er festet på meg.
Jeg vrir litt på nakken. "Altså, jeg vet hvem jeg tror ikke kan ha gjort det."
"Asher," sier han øyeblikkelig. Jeg må nesten smile.
"Jeg tror ikke han kunne klart å drepe noen om så han ville," sier jeg.
"Hvem andre?" spør Beck. Jeg trekker inn et pust, begynner å tenke meg om.
"Jeg tror heller ikke Esther har gjort det." sier jeg og gnir leppene sammen.
Han nikker sakte.
"Lucia tror jeg er for sjenert til å i det hele tatt gå nær nok en fremmed til å drepe han." Jeg tenker på hvor frampå hun var tidligere i dag. Det var litt rart. Men hva er egentlig fasiten på hvordan man skal reagere når man har en morder blant seg?
"Mason kunne sikkert kommet i slosskamp med noen," fortsetter jeg. "Om noen fikk litt mer oppmerksomhet av jentene enn han eller noe." Jeg dytter inn i skuldra til Beck og får et lite smil tilbake. "Men å drepe noen med en tapetkniv?" Jeg tviler. "Dessuten.." Jeg ser opp på Beck.
