Gjennom Olivias øyne
Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Jeg kunne ikke tro det. Jeg kunne faen meg ikke tro det.
Foran meg stod ingen andre enn ettersøkte Ryan.
Han så stresset ut, men lettet.
"Hvor er det du har vært? Jeg har lett overalt!" Sa han.
Jeg bare glodde på han.
Hvor hadde jeg vært?
"Hvor har du vært?" Presset jeg frem.
"Jeg-"
Men jeg kuttet han brått av.
"Jeg har ventet på deg hele kvelden! I flere timer har jeg ventet på at du skulle dukke opp, du var ingen steder og tok ikke telefonen engang! Jeg har vært her alene hele kvelden, men jeg skulle heller ønske jeg ikke kom. Jeg kom hit på grunn av deg som aldri dukket opp!" Flommet det aggresivt ut av meg.
Timesvis med venting, hele kvelden har jo gått rett i dass. Jeg var mildt sagt forbannet.
Ryan så storøyd på meg som kokte av sinne, og så ut som om han lette etter de riktige ordene. Vel, det var best for han, for jeg trengte ikke å bli sintere akkurat nå.
"Jeg- jeg skulle jo plukke deg opp! Men ingen åpnet, så jeg trodde det var feil hus og prøvde resten av gata" sa han forfjamset.
"Plukke meg opp? Vi skulle møtes i inngangshallen!"
"Vi ble jo enige om at jeg skulle plukke deg opp!" Protesterte han.
"Jeg ropte det etter deg" la han til.
Å. Ååh.
Han måtte ha sett at jeg innså at han hadde rett, og så fornøyd ut med forsvaret sitt, men jeg var ikke ferdig med angrepene.
"Men uansett om du ringte på feil hus eller ei, så kunne du ha ringt meg! Jeg ringte deg, moren din ringte deg!"
"Moren min hva-" begynte han, men jeg kuttet han av atter en gang.
"Du kunne ha brukt mobilen, som alle normale tenåringer, Ryan!" Fortsatte jeg rasende.
"Men den pokkers mobilen min er søren meg borte! En eller annen tulling tok feil telefon på treninga, så jeg har hans, og han har min!" Han fisket opp en svart iphone, og slo den på. Bakgrunnen var av en feit fisk. Ikke spør, jeg er like confused som dere.
Jeg bare glodde olmt på mobilen, og så sannsynligvis like pottesur ut som fisken på bildet.
"Det forklarer ikke hvorfor du ikke kom hit tidligere og lette etter meg. Du kan ikke ha brukt 3 timer på å lete etter huset mitt i den knøttlille gata mi" sa jeg sta.
Han sukket og dro en hånd gjennom det bustete håret.
"Jeg har ingen veldig god forklaring på det. Utenom at jeg var himla somlete på vei hit. Jeg klarte å gå meg bort i mørket, og kjente ikke igjen gata jeg stod i, så det tok litt tid å finne frem" innrømte han og en svak rødfarge veltet opp i ansiktet hans.
Han så ned på skoene sine, og der og da slapp jeg de kryssede armene mine og kjente sinnet sakte, men sikkert renne bort.
Hvordan kunne jeg være sint på han nå? Jeg har aldri sett Ryan slik.
Plutselig så han opp og inn i blikket mitt, og sa oppriktig:
"Unnskyld. Beklager at jeg var en klønete tufs, jeg skulle aldri ha latt deg være på ballet uten meg nesten hele kvelden. Det var egoistisk. Det er greit om du vil gå nå"
Jeg bare så på han, den gutten jeg hadde tatt for en badboy første gang. Den gutten jeg hadde mislikt til de grader. Den gutten jeg hadde vært en slags type venner med. Den gutten jeg hadde vært så usikker på om jeg hadde falt for. Den gutten stod her nå, og ga meg en oppriktig unnskyldning.
Jeez, noen folk kan være mer enn two-faced.
Jeg åpnet munnen, men lukket den igjen da ingen lyd kom ut.
Ryan så skuffet ut.
"Det var...ikke egoistisk. Og jeg vil ikke gå nå. Jeg har ikke ventet på deg i 3 timer for ingenting, bedre sent enn aldri. Mister Sukkerspinn er vel verdt det" klarte jeg til slutt å si.
Ryan så usikkert på meg, og så formet det seg et skjevt smil.
"Awwww" utbrøt en stemme plutselig.
Jeg så rundt meg, og fikk helt sjokk.
Jeg hadde ikke lagt merke til at musikken hadde stoppet, og i hvert fall ikke folkemengden som så på oss.
De fleste jentene så helt aw-strucked ut, og jeg spottet tvillingene glise selvgode.
Jeg kjente rødfargen blusse opp, og så ned. Oppmerksomhet er ikke min greie, og dette var søren meg ikke den situasjonen jeg hadde sett for meg jeg hadde oppmerksomhet for. Å gud, så flau jeg var.
Jeg var utrolig takknemlig for at belysningen var dempet.
"Godt jobba, man!" Ropte noen, og noen lo.
Plutselig, heldigvis, ble musikken skrudd på igjen på full guffe.
Folk rev blikket fra oss og strømmet ut på dansegulvet igjen.
Kate kom bort til oss og så oppspilt ut.
"Dette er helt utrolig! Bare utrolig! Jeg kommer aldri til å la deg glemme dette øyeblikket, Olivia!" Hun så rett og slett frydefull ut der hun stod og strålte av glede.
"Ballet er ikke over, du har fortsatt en sjanse" la hun til og så på Ryan, og nikket svakt mot folkemengden på dansegulvet, før hun gikk.
Nå som folk ikke fulgte med, var lufta blitt litt lettere følte jeg.
"Sååå" begynte jeg.
"Vil du danse?" Gliste han svakt.
"Oh yes"
"Men bare en liten advarsel; det er en mulighet for at jeg kan se ut som en diger tulling der ute" sa jeg.
"Det går bra, vi kan se ut som tullinger sammen" gliste han og rakk ut armen.
*
*
*
*
*
*
Hei og god helg Pinkys! Håper delen falt i smak, til tross for at den ikke var så lang, men mer er på veeei :)
Vote & comment for mer<3
Edit: leeenge etter at jeg skrev denne boka hahaha.
Jeg oppdaterer noen kapitler nå fordi det er et par ting som ikke gir helt mening når jeg leser i ettertid og sånn :)
Men veldig gøy å se at folk fortsatt leser bøkene mine :o
YOU ARE READING
Pinky Promise
Teen FictionNytt år. Ny skole. Videregående. Olivias bestevenninne, Katelyn, ser ut til å ha store planer for deres første år som 1. Klassinger. På en eller annen måte klarer hun å overtale Olivia til å love at hun skal gjøre et par visse ting gjennom året slik...
